(Signal 17/5 1934)
Dette hendte for mer enn hundre år siden, i den første tiden skutene fra Tromsø og Hammerfest dro på Svalbard om sommeren, og mens ennå de russiske fangstmennene overvintret og fangstet der oppe.
I Hammerfest bodde den gang en skipper ved navn Andersen, en stor, røslig kar, svart av hår og skjegg. Nordmann var han ikke, skjønt han hadde vært i Hammerfest i mange år, men ingen visste egentlig hvor han kom fra. Noen mente han var danske, andre mente han var fra et mer sydlig land. Det var likesomt noe mystisk ved ham. Han var ordknapp og kort i talemåten var han også, og det gikk rykter at han ikke var den beste skipper å seile med, selv om han hadde ord for å være en av de heldige.
Denne våren var Andersen den første som klarerte ut fra Hammerfest for å gå til Svalbard. Det var enda fjorten dager før de andre skutene var seilklare, og folk undret seg over hva han tenkte på – mannskapet hans varsom vanlig ikke det beste, men for det meste slike karer som ble vraket av de andre skipperne. Få dager etter at Andersen var reist, gikk det første fartøy til Ishavet fra Tromsø. Det var skipper Stuer med «Anna», og han hadde til og med sin kone om bord. Hun hadde nå maset i flere år om å få være med på en tur, og Stuer, som var en godlynt kar, hadde til slutt måttet gi etter. Fem døgn senere var «Anna» tvers av Hornsund på vestkysten av Svalbard, og da kysten var isfri bestemte Stuer seg for å gå innom den russiske stasjon på Dunøya for å høre hvordan det var gått i vinter med overvintrerne der.
Det var sol og stille vær da han ankret utenfor russehyttene, og Stuer gikk selv i båten med to mann for å ro i land. Rart syntes han det var at det ikke var noen folk å se ute. Det var om formiddagen og de måtte da ha sett skuten, eller hørt ankret falle. Det var altfor tidlig på året til at de kunne være hentet hjem. De tre mann hoiet da de hadde lagt til i fjæren, men ingen svarte. De begynte nå å ane uråd, og kommet opp til hytten fikk de sine verste anelser bekreftet. Rundt om på bakken foran hytten lå likene av ti mann. Forferdetover hva de så, gikk de bort og åpnet døren. Inne i huset lå likene av enda tre mann, to pågulvet dekket av en matte, og én i køya. Det var straks klart for dem at de ikke kunne ha vært døde mange dager, for hadde de ligget her lenger, ville nok bjørnen eller reven ha vært på ferde.
Stuer sendte straks de to mann som var med ham om bord for å hente verktøy så de kunne få likene begravet, og begynte så selv å undersøke saken nærmere. Det første som slo ham var at det ikke fantes et eneste skinn i noen av hyttene – stasjonen måtte altså være røvet. Og da han så ga seg til å undersøke likene nøye, ble det snart klart hva som her var foregått. I brystet på den førsterusser han kom til satt en harpun. Da Stuer trakk den ut for å se nærmere på den ble han blek: den var merket, og merket kjente han godt. Den tilhørte skipper Andersen fra Hammerfest. Det var nå ikke vanskelig å skjønne hvordan det hele hadde utviklet seg: Andersen hadde kommet hit for et par dager siden og sannsynligvis gått alene i land. Russerne hadde vært dårlige og svake av skjørbuk, som vanlig var den gang på våren, og da han hadde sett deres store beholdning av vinterskinn, som kunne spare ham mange ukers slit i isen, hadde han stukket russerne ned, ført skinnene om bord og seilt bort. Men harpunen hadde han glemt i farten – han hadde vel også trodd at rev og bjørn snart ville utslette alle spor av forbrytelsen.
Da folkene kom tilbake, ble likene begravet. Harpunen tok Stuer med seg om bord, men nevnte ingenting om oppdagelsen sin. Noen dager senere var «Anna» ved iskanten vestenfor Forlandet. Det hadde vært ustabilt vær med snebyger så de hadde enda ingen fangst, men den fjerde dag etter at de var gått fra Dunøya klarnet det opp en stund, og de fikk da øye på en skute ikke langt borte. Den så ut til å ha gjort bra fangst allerede, for den lå dypt på vannet, og Stuer gikk i båten for å ro ombord og høre om utsiktene.
Det var ikke lett å oppføre seg naturlig da han håndhilste på skipperen og så at det var Andersen fra Hammerfest. Men Stuer forsøkte å late som ingenting og dreide straks samtalen inn på fangsten. Jo, her var gode utsikter, mente Andersen, han hadde alt flere hundreskinn i rommet og ventet nå bare på klarvær igjen, så det var ingen grunn til å søke herfra enda.
Kort etter rodde Stuer ombord i «Anna»igjen, og da han en times tid senere, i et nytt gløtt, fikk se noen sel på isen, gikk han selv i båten med tre mann for å utnytte oppklaringen så godt som mulig. Det skulle imidlertid vise seg at Andersen allikevel hadde fattet mistanke. Da han så Stuer forlate skuta, heiste han seil, styrte ned mot «Anna» og støtte, tilsynelatende ved et uhell, baugen inn i siden på den. Som han hadde beregnet, tettet tåken seg til igjen i samme øyeblikk. «Anna» hadde fått en stygg lekkasje og begynte å synke. Det falt ham derfor lett å overtale Stuers kone og mannskapet til å komme ombord til seg.
Under påskudd av å lete etter mennene i båten, forlot de nå «Anna», men i virkeligheten seilte de bort fra stedet, og da et døgn var gått, fikk Andersen innbilt sine ufrivillige passasjerer at Stuer måtte være omkommet og satte kursen mot Hammerfest.
Hvis han nå trodde at han hadde kvittet seg med det farlige vitnet til den forferdelige forbrytelsen tok han imidlertid feil. Etter todøgn i båten fant Stuer «Anna» igjen. Den fløt fremdeles, skjønt den var sterkt lekk, og etter et iherdig arbeid fikk de lenset og tettet den såpass at de våget å sette seil for Tromsø. Her traff Stuer sin kone og fortalte henne straks det hele. De besluttet straks å gå tilpolitiet, men da arrestordren kom til Hammerfest, viste det seg at Andersen alt hadde losset sin fangst og var gått ut på ny tur. Loven slange arm skulle aldri nå Andersen, skjebnen grep inn i mellomtiden. Fjorten dager senere kom Andersens skute inn til Hammerfest med flagget på halv stang og uten sin skipper ombord. Mannskapet fortalte at de på turen straks ble fast i isen, som ble tettere og tettere; den lå så langt øyet kunne nå.
En dag var Andersen klatret opp på et isfjell like ved skuten for å speide etter åpent vann. Mens han stod der og så i kikkerten, kantret plutselig isfjellet – det var så vidt at ikke skuten også gikk med, men Andersen så de ikke spor av mer.