av E. J. Garwood
(Kap. 24 i The first crossing of Spitsbergen av Martin Conway)
Da vi ankom Advent Bay etter en strabasiøs reise langs kysten, ble det klart at skipet vårt ikke ville seile tilbake til Norge før om tre dager. Jeg grep sjansen til å gjennomføre en plan jeg hadde ruget på lenge: å dra sørover på øya for å utforske Hornsund og, hvis mulig, bestige det majestetiske Mount Hedgehog. Det var i hvert fall den offisielle forklaringen. I virkeligheten ville jeg slippe unna før Martin Conway oppdaget regningen jeg hadde pådratt meg for overdådige lunsjer på turisthotellet i Advent Bay. Etter fem uker på nødproviant i innlandet var fristelsen til litt luksus for stor.
Audyn Trevor-Battye sluttet seg til ekspedisjonen, og Conway lånte meg sine støvlene som var en kvart tomme for små, men bedre enn ingenting. Vi lastet den lille båten Express med kull stablet i sekker og tønner, og satte seil i en fuktig tåke midt på dagen den 13. august 1896. Med oss hadde vi islos Johannes Bottolfsen og et mannskap på tre.
Etter atten slitsomme timer til sjøs, preget av tett tåke, ankom vi Hornsund. Vi ankret opp ved noen skjær, akkurat utenfor rekkevidden til en strøm av drivis. Været nektet å samarbeide, så vi måtte vente en dag i håp om klar sikt. Men naturen var like sta som oss, og med begrensede matforråd bestemte vi oss for å fortsette neste morgen, tåke eller ei.
Morgenen gikk med til å klargjøre utstyret. Støvlene våre var en sørgelig affære. Conways støvler klemte tærne mine, Trevor-Battye hadde gamle jaktstøvler med tynne såler, og Bottolfsen ble utstyrt med sjøstøvler der vi hamret inn cricket-pigger fra Trevor-Battyes vadere. Den fjerde mannen, kokken, som bare skulle følge oss til leirplassen, ble bedt om å ta med ekstra sokker til å trekke over støvlene. Han fulgte rådet, men satte dem på med én gang vi gikk i land, og ankom brekanten med et par frynsete ullgamasjer. Bottolfsen var oppsatt på jakt, insisterte på å ta med geværet sitt, til tross for våre protester.
Klokken tre på ettermiddagen forlot vi båten og gikk i land i sørøsthjørnet av Goes Bay, halvveis langs Hornsunds sørlige kyst. Med telt, et tynt teppe og proviant for ett døgn på ryggen, begynte vi marsjen sørover over den flate, hevede stranden, som gradvis gikk over i endemorenen til en mektig bre.
Dagen før hadde jeg klatret opp på en liten høyde nær kysten for å speide etter Mount Hedgehog, men tåken skjulte alt over 500–600 fot. Jeg skimtet bare kanten av en bre som fylte en dal i retning av fjellet. Uten bedre ledetråder bestemte vi oss for å følge denne dalen sørøstover, i håp om å støte på målet vårt i tåkehavet.
Etter å ha utforsket restene av et gammelt spekk-kokeanlegg ved kysten, begynte vi oppstigningen langs dalens høyre side. Vi vekslet mellom å krysse rasmasser og en gammel sidemorene før vi nådde brekanten. Underveis passerte vi en midtmorene av vakker grå marmor med rosa årer, dannet av en liten bre som rant ut fra en steil kløft. Her klatret vi opp på breen og trådte inn i tåkesonen, med kompasset som eneste guide.
Det tok ikke lang tid før vi havnet i en labyrint av sprekker som løp på tvers av ruten vår. Tåken begrenset sikten til noen få meter, og fremdriften gikk sakte og var slitsom. Mine følgesvenner hadde minimal erfaring på bre, og jeg kastet nervøse blikk mot kokken, som med sine ullgamasjer, krysset sprekk etter sprekk. Etter flere forsøk på å nå breens venstre side, returnerte vi til morenen og fortsatte langs den til vi igjen måtte ut på breen. Her var stigningen slakere, sprekkene færre og snøen dekket overflaten. Men snøbroene var upålitelige fordi Svalbards sommersol holder temperaturen over frysepunktet, og vintersnøen blir råtten og ustabil. Selv tykke snøbroer, som i Alpene ville tålt vekten vår, kollapset nå under et lett stikk med øksen. Vi måtte være ekstremt forsiktige og unngå å hoppe over selv smale sprekker.
Mens vi klatret diagonalt opp breen, tyknet tåken, og snart begynte det å snø. Situasjonen virket håpløs. Vi satte oss ned i snøen, spiste litt nødproviant og veide alternativene. Etter en kort pause bestemte vi oss for å gå videre sørøstover, fast bestemt på å nå vannskillet eller stoppes av uoverkommelige sprekker. Tåken ble så tett at vi knapt så hverandre i tauet, og gjenskinnet fra snøen var blendende. Uten briller var øynene våre under konstant press, og jeg kjente en merkelig, hypnotisk døsighet – en følelse jeg hadde opplevd i mindre grad i Alpene etter lange dager på breene.
Snart støtte vi på nye sprekker. Trevor-Battye, som styrte kursen med kompasset, advarte oss om at vi sirklet nordover og var nær ved å krysse våre egne spor. Vi snudde og omgikk sprekkene og nådde et jevnere platå. Senere forsto vi at sprekkene dannet en sirkel rundt en iskuppel, sannsynligvis forårsaket av en forhøyning i dalbunnen. Uten kompasset ville vi ha vandret i blinde.
Etter forsiktig klatring, der vi sondret snøen foran oss ved hvert skritt, anslo vi å være fem miles fra kysten. Terrenget begynte å helle nedover, og vi mente at vi hadde passert vannskillet. Men plutselig lettet tåken et øyeblikk, og foran oss, bare et steinkast unna, reiste seg en 3000 fots fjellvegg. Toppen var fortsatt skjult, men vi var sikre: Dette var Mount Hedgehog. Til høyre oppdaget vi en steinete fjellrygg som stakk opp fra breen – det perfekte stedet for en leirplass. Vi tok en rask peiling før tåken lukket seg igjen.
Klokken 8½ nådde vi fjellryggen uten uhell. Vi samlet steiner og jord for å lage en primitiv leirplass og lette forgjeves etter vann. Til slutt fylte vi kokekaret med snø, som vår lille spritovn brukte tre og en halv time på å smelte til en ynkelig porsjon vann.
Ved midnatt krøp vi sammen under et tynt skipspledd, men kulden var nådeløs. Snø og økende vind gjorde søvn umulig. Kokken, som lå over føttene våre, erklærte midt på natten at han ville returnere til skipet. Siden han garantert ville falt i en sprekk, overtalte vi ham til å bli, og lot ham kile seg inn mellom oss. Det ble trangt, nesten umulig å puste, og å snu seg var uaktuelt. Klokken ½ 7 holdt jeg ikke ut lenger og vekket karene med et nys.
Været var uendret: tett tåke og lett snø. Termometeret viste ni grader frost, men natten må ha vært kaldere. Klokken 9½ snødde det fortsatt, men rundt ett-tiden lettet tåken litt. Bottolfsen meldte seg frivillig til å returnere til skipet for å hente proviant, og til min overraskelse ble kokken med. Vi så dem forsvinne i tåken. Trevor-Battye og jeg krøp inn i teppet og slumret til klokken fire på ettermiddagen. En uvanlig glød i teltet vekket oss. Utenfor skinte solen, og de fleste fjellene var fri for tåke. Vi tok på oss støvlene og klatret opp til det høyeste punktet på ryggen der leiren lå.
Utsikten var flott. Skyer rullet over himmelen, og solen kastet lys gjennom dem. Vi kunne spore gårsdagens rute, og langt nede i bukta så vi Expressliggende. Foran oss reiste Mount Hedgehog seg som en svart, bratt mur, nesten to mil lang, kronet av en nesten vannrett kam. Små tinder stakk opp hist og her. Toppen steg opp fra kammens sørlige ende, der den møtte den vestlige skråningen som løp bratt ned mot leiren vår. Før den nådde snøbreen, hevet skråningen seg igjen til en ujevn rygg, knyttet til fjellryggen hvor leiren vår lå. Denne fjellryggen dannet vannskillet i området og endte, via en nordvestlig bue, i en liten topp ved bukta – en jeg hadde besteget under oppholdet i Hornsund. Breen vi hadde klatret fra bukta fylte bassenget. Sør for ryggen falt terrenget gradvis mot et lavt, sumpete område, knyttet til en innskjæring i kysten. Kartet var unøyaktig; Mount Hedgehogs akse, som løp nord-sør, var feilplassert som øst-vest.
Etter å ha fotografert toppen og planlagt en rute, lot jeg Trevor-Battye tegne og returnerte så til leiren for å se etter Bottolfsen og kokken. Jeg speidet forgjeves etter dem på breen og angret på at jeg lot dem ta med hele det sekstifots lange tauet. Vi var nå strandet på en fjellrygg omgitt av snødekte sprekker. Etter hvert snek tåken seg tilbake, og var snart like tett som før. Vår sjanse til å nå toppen var borte.
Mens jeg grublet over livets forgjengelighet ble jeg oppmerksom på noen som beveget seg på motsatt side av teltet. Først mistenkte jeg en bjørn, men det var våre karer. Til tross for mine advarsler hadde de tatt en snarvei og havnet i en labyrint av sprekker. Bottolfsen, som hadde falt i fem sprekker, var dekket av snø til øynene, behengt med kokekar, kjeksesker og andre ting.
Jeg ropte på Trevor-Battye, som ankom skjelvende, med frossen maling på maleblokken. Vi startet den kjedelige prosessen med å smelte snø til middag. Klokken elleve innså vi at en nattlig oppstigning var umulig; vinden tiltok, og snøen falt tett. Vi overga oss til skjebnen og prøvde å sove. Snart utviklet vinden seg til storm, og vi måtte ut for å sikre teltet med store steiner.
Klokken fem om morgenen snødde det fortsatt, og alt var en hvit tåke. Klokken ti kokte vi kaffe. Vinden, som hadde løyet litt, tok seg opp igjen. Bottolfsen fortalte arktiske historier, mens vi tidvis sjekket været. Klokken halv ett vasket vi oss med snø – en slags «tørrvask». Vi tok en opptelling av provianten: en boks irsk lapskaus, en rasjonskassett, noen kjeks, sjokolade og nødproviant. En av karene foreslo å gi opp og returnere til skipet, men jeg nektet å avslutte ekspedisjonen så lenge vi hadde mat. Jeg bestemte meg for å nå foten av fjelltoppen for å samle steinprøver.
Klokken åtte på kvelden stappet vi lommene fulle proviant, pakket oss inn i alt vi eide, og startet mot toppen. Kokken ble igjen i teltet. Vår siste ordre var at han skulle smelte snø når han hørte oss rope.
Vi fulgte ryggen fra leiren til et bredt sadelpunkt som skilte oss fra den vestlige skråningen. Ved å holde oss til toppkanten unngikk vi en dyp bresprekk som omkranset brebassenget. Som gruppens eneste fjellklatrer ledet jeg an, og for å spare trinnskjæring holdt jeg meg til fjellryggen. Mine følgesvenner syntes steinene var glatte, derfor vi gikk ned til snøpartiet på fjellryggens sørlige side, helt til forsenkningen ved skråningens fot.
Tåken lettet et øyeblikk ved sadelpunktet, og avslørte et glimt nordover mot Hornsund. Solen, som var nær horisonten, glødet som smeltet metall, mens isfjellene i bukta reflekterte det oransje lyset. Tåken, kantet av en karmosinrød glød, rammet inn scenen som et maleri. Det var vår eneste utsikt. Resten av klatringen var vi omgitt av tåke, med sikt på bare noen få meter.
Etter at Trevor-Battye hadde tegnet en grov skisse, startet vi på oppstigningen av fjellryggen. Vi gikk langs kanten av snøpartiet, som gradvis smalnet til en bratt renne. Jeg var lei av å sparke trinn i snøen med støvler som var for små, og prøvde å gå over til steinene, men et par sure bemerkninger fra følgesvennene mine gikk jeg tilbake til snøen.
I den smale delen av renna ble det vanskeligere å lage fottrinn, og snart måtte vi skjære dem. Gradvis endret overflaten av den gamle snøen seg til hard snø og til slutt til blåis. Isen var enkelte steder dekket med opptil en fot nysnø, som hadde rast fra de bratte sidene av renna og gjort trinnskjæringen mer krevende. Til slutt nådde vi foten av fjelltannen, og med noe besvær fikk vi fotfeste på steinene. Disse var svært glatte, dekket av is, og nysnøen hadde utslettet alle håndtak. Etter å ha gått en kort distanse, erklærte Trevor-Battye at han hadde fått nok og sa han ville vente til vi kom tilbake. Jeg så på Bottolfsen, som ikke sa noe, men uttrykket hans sa mer enn ord.
Under gode forhold med vær og snø ville en halvtimes klatring sannsynligvis ha ført meg til toppen, men fjellet var ikke i egnet for soloklatring, og været var så dårlig som det kunne bli. Det snødde igjen, og det var bare noen få fot igjen til det spisse tårnet som var synlig gjennom tåken. Det var ingenting å vinne ved å fortsette, så jeg sjekket høydemåleren min, som viste en høyde på 4400 fot (ca. 1340 meter). Scoresby angir fjellets høyde, målt fra kysten, til 4395 fot (ca. 1339 meter), og den nordligere toppen til 3306 fot (ca. 1007 meter), mens kartet markerer toppen på 4480 fot (ca. 1366 meter). Vi var enige om at toppspiret steg omtrent 70 eller 80 fot (ca. 21–24 meter) over punktet der vi stoppet. Jeg kikket på klokken min, som viste ½1 om natten.
Da jeg snudde meg, så jeg at følgesvennene mine allerede hadde begynt nedstigningen. Så husket jeg treplaten vi hadde tatt med for å etterlate som et minne om oppstigningen. Vi risset med en kniv inn navnene våre: A.Trevor Battye E. I. Garwood J. Bottofsen 17/8 1896 på tre av sidene og datoen på den fjerde. Den ble nå plassert så sikkert som mulig blant steinene, og nedstigningen fortsatte.
Alt gikk greit en stund, men fottrinnene ble gradvis vanskeligere å finne, så jeg byttet plass med Bottolfsen, som hittil hadde ledet nedstigningen. Posisjonen var krevende: Bottolfsen hadde ingen øks, bare et ødelagt fragment av stangen han hadde tatt med opp. Jeg ga ham øksen min og prøvde stangen selv. Jeg må si at hans prestasjon, som den siste ned den øvre delen av renna, var svært prisverdig. Faktisk var hele oppførselen til mine to følgesvenner bemerkelsesverdig modig gjennom hele ekspedisjonen. Ingen av dem hadde tidligere besteget et snødekt fjell, og deres utholdenhet under de vanskelige forholdene på toppen var til stor ære for dem. Jeg vet at deres hovedgrunn for å følge meg var ren godhet. Siden de ikke var fjellentusiaster, må oppstigningen ha vært både kjedelig og svært prøvende for dem.
Nedstigningen gikk sakte, selv om den var betydelig enklere for meg. Til slutt nådde vi snøsadelpunktet litt før klokken fem. Her var tåken så tett at videre fremgang var forbundet med betydelig risiko. Sadelpunktet måtte krysses langs toppen, og ethvert avvik til den ene eller andre siden ville uunngåelig ha ført oss inn i en av bresprekkene som sveipet rundt hodet av hvert snøbasseng, nesten møtende på sadelpunktet. Vi måtte treffe det smale punktet mellom dem. Ikke et landemerke var synlig. Nysnøen hadde fullstendig utslettet fotsporene våre. Etter å ha snudd oss i alle retninger til vi mistet orienteringen, måtte vi følge sporene våre tilbake til leiren. Uten andre alternativer satte vi kompasset i retning Bastionryggen og begav oss ut i det ukjente.
Etter noen minutter med betydelig uro, der vi ventet å stupe gjennom åpningen av en bresprekk ved hvert skritt, bøyde jeg meg ned for å undersøke sporene og oppdaget at jeg gikk direkte i våre tidligere fotavtrykk. Vi jodlet av full hals til kokken som lå i teltet, og skyndte oss ned Bastionryggen, og klokken 5½ var vi under det vennlige lyet av teltet.
Nødprovianten vår, som vi hadde vært for elendige til å spise på toppen, ble nå fortært og skylt ned med usøtet kaffe. Akkurat da vi var ferdige, trakk Trevor-Battye, med et uttrykk av intens overraskelse, frem et fragment av skallet til en gammel nederlandsk ost han hadde kjøpt på hotellet i Advent Bay. Dette delte han sjenerøst mellom oss. Deretter vendte tankene våre seg til en røyk, men tobakken var oppbrukt, og vi hadde bare én fyrstikk igjen. Vi raket opp asken i pipene våre, tente vår siste fyrstikk i andektig stillhet og sendte den høytidelig rundt.
Etter fire timers søvn startet vi på turen ned til kysten. Tåken hadde lettet litt, og vi hadde ingen problemer med å finne veien til båten. Vi fikk vite at kapteinen nesten hadde gitt oss opp, og at dampbåten, som vi hadde håpet å nå på vei til Norge, hadde seilt to dager tidligere etter å ha ventet på oss i fem timer i bukta. Siden provianten vår praktisk talt var oppbrukt, var det ingen vits i å bli værende. Mens de gjorde klar dampen, foretok vi en kort båtekspedisjon opp bukta, og satte deretter kurs over de tre hundre miles med arktisk hav som skilte oss fra Tromsø og sivilisasjonen.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.