Print Friendly, PDF & Email

Nobile var en dårlig kamerat

1ste Mai 5/7 1928

Roald Amundsen har i den tyske avis Uhr Abend i disse dager of­fentliggjort en artikkelserie under overskriften:

«Hvordan jeg blev polarforsker. Et liv fullt av kamper og eventyr».

En av artiklene bærer til over­skrift: Var Nobile en god kamerat? Det viser sig at Amundsen ikke kan besvare spørsmålet be­kreftende. Artikkelen er delvis gjen­gitt også i andre utenlandske avi­ser.

Han fremhever først, at da det var tale om starten av Amundsens og Ellsworths «Norge»-ekspedi­sjon, var Nobile til å begynne med bare engagert som pilot, en almindelig «Angestelter wie unsere an­dere Mitarbeiter».

Efter kontraktens underskrift kom han og sa, at han måtte ha et tilleggshonorar på 15000 kroner, fordi han var blitt nødt til å opgi en japansk flyving, som han had­de bundet sig til.

Skjønt Amundsen mener at man blankt burde ha avvist den for­sinkede fordring, blev den likevel bevilget. Men da lederne derefter kom til Rom, stilledes det ytterlige­re fordring om at det offisielle navn skulde være «Amundsen – Ellsworth – Nobile-polarekspedisjonen». Det blev avslått. Til sist gikk man formelt inn på fordringen å hedre Italia, men uten at det blev gitt Nobile noen slags kommando.

   Derefter opfordret formannen for den norske aeroklubb, Thommesen, lederne til å avlegge besøk hos Nobile. De mente at det var en umulig henstilling; det tilkom ham som underordnet å komme til dem. Det gjorde han så, men bare for å stille ”alle slags absurde for­dringer”, deriblandt særlig at alle detagere, norske såvel som italien­ske, skulde avlegge en slags troskapsed til ham. Avslått! Så for­langte Nobile rett til å vende om, hvis luftforholdene efter hans me­ning var dårlige. Absolutt avslått! Han var pilot, som skulde handle efter ordre. Punktum!

Under de følgende forhandlinger om mange forskjellige spørsmål fikk arrangørene stadig det inn­trykk, at det for Nobile først og fremst gjaldt å komme med i den egentlige ledelse, ikke bare av for­fengelighet, men fordi hans regjer­ing stod bak ham.

Da så endelig luftskibet blev av­levert for å føre navnet «Norge» under norsk flagg, viste det sig at det ikke bare hemmelig hadde fått aeroklubbens tillatelse til å bære sitt gamle italienske kjenningsmerke «N1», men at også de italien­ske farver var malt utenpå.

Derefter vendte Ellsworth og Amundsen tilbake til Oslo uten å delta i festlighetene.

Nobile fremsatte senere den lat­terlige påstand, at farten fra Rom til Spitsbergen hadde vært farli­gere enn fra Spitsbergen til Barrow.

Allikevel var forholdet, at mens Nobile tok loser og aviskorrespondenter op på sin vei, så erklærte han, at det norske mannskaps flyvedrakter var for tunge til at han kunde føre dem med.

”Derved var Riiser Larsen og de andre nordmenn ombord tvun­get til å gjøre turen fra Rom til Spitsbergen i almindelig spaserdress.”    

Italienerne derimot var forsynet med varme pelskostymer og i det hele utstyrt så godt som mulig. De norske frøs hele dagen. En slik fremgangsmåte er tilstrekkelig i å vise Nobiles hensynsløshet.

Avsnittet ender med følgende ord:

”Før luftskibet forlot Italia førte Nobile Riiser Larsen til side og tok det løfte av ham:

”Når vi blir nødt til å gå ned på isen, så må dere nordmenn ikke forlate oss italienere og redde dem selv!»

At han anså et slikt løfte for nødvendig, viser hvor lavt han se tenkte.”