Tre kilometer til dagslyset

Tre kilometer til dagslyset

av Oddvar Stølen

Aktuell nr. 39 1963

Når fru Hansen på Veitvedt kjenner seg engstelig for at barna skal tulle seg ut i trafikken, sitter en mor på Svalbard og tenker på sine barn og – moskusokser. Disse raggete monstre som labbet omkring i Ad­ventdalen, kloss innpå Longyearbyen, siste vinteren, som var den første for fru Albrigtsen på Svalbard.

Familien Albrigtsen samlet i stor stua

Vi snakket med fru Jorunn Albrigtsen i Longyearbyen en dag i sommer. Hun sto på farten og skulle til Norge på ferie, og nå bare smilte hun av dette, at hun hadde tenkt på moskusoksene. . . Men, etter hvert hadde hun da slått seg til ro med det, at dyra neppe dristet seg helt innpå husveggen, at niåringen Richard og seksåringen Arild heller ikke ville våge seg for langt ut i polarlandet på egen hånd. Men som sagt, i begynnelsen kjente hun seg ikke helt trygg.. .

En dag hadde hun tatt på seg lompe (kjeledress) og fulgt mannen inn i gruva. Hun kjente seg ikke tryggere etter det.

En dag i oktober flammet sola rødt i hori­sonten for siste gang det året. Så fulgte vinterens lange polarnatt – men fru Albrigtsen fant døgnrytmen i mørket: Mannen, Rudolf, fikk nistepakke til nattskiftet ved 22-tiden og vesle Richard skulle være på skolen klokken 9.

Livet skulle gå sin gang, og det gikk ikke så verst heller, selv om arbeiderboligen på Svalbard var noe ganske annet enn det nye hjemmet deres i Ibestad. Svinaktig kaldt var det siste vinteren, men Svalbardkullene brant livlig i komfyren. Hun hentet is i vanntanken, smeltet den og fikk det vannet hun trengte, og stort sett, det gikk bra i huset på Skjæringa, bare ikke kulda ble for streng og vinden for voldsom.

Igjen er det sommer og uavlatelig sol over gruvebyen. Familien Albrigtsen, en alminnelig, nordnorsk arbeiderfamilie på Svalbard, går ombord i kullbåten «Binny», for å reise hjem, men bare på ferie. Til høsten er de her igjen, ekteparet Rudolf og Jorunn, med Richard og Arild og Mette-Randi, bare to år. Det blir lettere nå, mener fru Jorunn.

Rudolf har arbeidet i Svalbardgruvene i ti år. Han var blant et fåtall arbeidere som hadde anledning til å ha familien med seg i Longyearbyen siste vinteren. Dermed måtte han også binde seg for to vintre til.

Vel, det blir flere arbeiderboliger etter hvert. Seks leiligheter ble ferdige i fjor og seks i år, og følgelig blir det flere arbeidere med familier i Longyearbyen.

*

Den som kom fra Ny-Ålesund, mens det ennå var over hundre mennesker der, til Longyearbyen, kunne ikke unngå å se den veldige forskjellen på de to samfunn. Selvfølgelig er Longyearbyen av helt andre di­mensjoner, men dette gjelder selve miljøet, og det påfallende skillet mellom arbeider og funksjonær i Longyearbyen, det så man lite til i Ny-Ålesund.

Det ble gjort en utilgivelig feil da Longyearbyen ble gjenreist etter krigen. Funksjonærbyen, Haugen, ble bygget i be­tryggende avstand fra ”arbeiderkvarterene”. Vi snakket med arbeidere som har bodd i årevis i Longyearbyen, men aldri vært inn­om funksjonærmessa. Det synes vi er rart, i et så lite og isolert samfunn, bare åtte hun­dre mennesker.

En annen årsak til avstanden mellom funk­sjonærene og arbeiderne er nok også dette, at funksjonærene har hatt sine familier her, mens arbeiderne har bodd i brakker, lengtet hjem og drukket øl på kaféen i forsamlings­huset.

Eller kanskje kastet seg ut i pokerspillet i ren kjedsomhet. Vel, det spilles bare i det små nå. Den store susen er borte i Svalbard-pokeren, blir det sagt.

Dessuten var det skjønn enighet om at velferdssekretæren, Hans Engebretsen, har gjort en god jobb, satt i gang kurser og aktivisert arbeiderne i fritiden.

Først noen ord om byen: Går man i land på Hotellneset har man en lengre kjøretur langs Burmaveien før man kommer til det vi velger som sentrum, Sysselmannsgården omgitt av statens funksjoner, Svalbard Radio, kirken og bergmesterkontoret. Denne bydelen kalles Skjæringa. Så er det et hopp over et dalføre til funksjonærbyen, lenger oppe i dalen ligger Nybyen på vestsiden og Sverdrupbyen på østsiden. Avstandene er store og det er en mils vei fra byen til fjellheisen opp til Gruve V, eneste gruva som er i drift.

Rett nedenfor Skjæringa ligger Gamlekaia med kraftverket, lageret, verksteder og transportsentralen, og derfra kjører bussene ut når arbeidere i Gruve V skal bringes eller hentes.

*

Ved 22.30-tiden drar Albrigtsen til natt­skiftet i gruva. Bussen er full av karer kullsvarte lomper, hjelmer med lamper på hodet, og ølflasker med kaffe på stik­ker opp av lommene. Vi kjører langs fly­plassen i Adventdalen, svinger opp mot fjell­heimen, som bringer oss til et gapende hull høyt oppe i fjellsiden. Så sitter man der tett sammen i en jernbanevogn, lokomotivet star­ter opp og lampene slukkes, og i stupende mørke skramler toget i forrykende fart mot gruvedypet – tre kilometer inne i fjellet.

Siden kryper vi på magen gjennom strosse 13 B, der høyden er 60 cm. Aler oss gjennom svarte labyrinter i millioner år gamle magnoliaskoger, og det er ikke hyggelig, tvert i mot. Beklemmende er det, men Albrigtsen forteller med rolig stemme og sakkyndig tyngde hvordan stålstemplene holder fjellet oppe over hodene våre. Han forteller hvordan det knaker i fjellet før det faller sammen på strossa. Som regel knaker det litt på for­hånd, men ikke alltid . . .

En skremmende arbeidsplass når man ser den for første gang. Men et sted der modige menn gjør store penger når de bare henger i. Det er jo akkord. Toget, lastet med kull, ramler i uhyggelig fart gjennom tunnelene mot tippen, der kullene havner i en silo, bringes videre med taubane til skeideverket på Hotellneset der de lagres og siden skipes til Norge, Kiel eller Lübeck.

De har svettet og slitt kullene ut av svarte steinkullfjellet, tre kilometer fra dagslyset, Rudolf Albrigtsen og nesten fire hundre an­dre. De har kjørt med toget gjennom tunnel­ene her hvert eneste døgn og presset produk­sjonen mot nye rekorder: Den 22. januar ble 2588 tonn drevet ut av Gruve V, ny rekord. Januar ville gitt ny månedsrekord også, om ikke Svalbards lunefulle natur hadde grepet inn i programmet. Et snøras tok kraftled­ningen. Så ble det månedsrekord i mars i stedet med største produksjon fra en strosse, 5222 tonn.

Det ble sagt oss der inne i gruva, da vi smøg oss forsiktig fram mellom tømmerstok­ker som sto mistenkelig på skrå og støttet tunge steinblokker i tverrslagene – at her er det uhyre små risikomomenter, at dette er noe ganske annet enn gruvene i Ny-Ålesund.

Siden kommer man hjem, leser ekspertut­valgets uttalelser om Store Norskegruva og undres…

Her sier ekspertene rett ut at det er util­strekkelig forbygning i strosser og orter, utilstrekkelig sikkerhet med lokomotivbefordring, mangler ved ventilasjonen, utilstrekkelig sikring mot at det oppstår gruvegasseksplosjoner og åpne branner . . .

Ikke småtteri heller. Ekspertene påpeker i åtte punkter hva som må gjøres om Gruve V

            skal komme i tipp topp stand, sikkerhets­messig sett.

*

Når Albrigtsen ligger og sover etter natt­skiftet i gruva, går Richard til skolen, og skoleveien er strake bilveien fra Skjæringa til de to klasserommene i forsamlingshuset. Det burde forresten bygges en skikkelig skole i Longyearbyen, mener foreldrene. Det er ølkafé i samme huset som skolen holder til, og dette er ikke av det gode, mener man.

Niåringen Richard går i en tredelt skole Som hadde førtito elever siste året. Læreren vi treffer, er en 27-åring fra Sunnmøre med helskjegg, Harald Holm, og han trives tydeligvis med utposter. Før han søkte seg til Svalbard, var han lærer i Kautokeino og et sted ytterst i havgapet utenfor Stadt.

Forresten er de ettertraktet, lærerpostene på Svalbard. Da Holm ble ansatt, var det trettifire søkere, blant dem en skoleinspektør.

*

Richard Albrigtsen peker på hvor han bor. Lærer Harald Holm følger nøye med.

De har fått en bra leilighet på Skjæringa, Albrigtsen og hans familie. Stor stue, soverom, kjøkken og rom for barna. Men selv­følgelig, det er stridt nok å være fru Jorunn når hus og klær skal vaskes og is må smel­tes, kvikksølvet slår seg til ro på minus 40 og vinterstormene raser på det verste og gjør det nesten umulig å bevege seg over til nabo­huset. Det kan være slik på Skjæringa.

Det hender foreldrene må følge barna til skolen på de hardeste stormdager. Skulle far være på jobb i gruva, blir det mors jobb å geleide smårollingene gjennom den isende blåsten på verdens kaldeste skolevei.

Hva ellers med familielivet på Svalbard? Blir det annet enn hardt arbeid og en vente­tid i isolasjon før solen vender tilbake?

Jo da, man får sin lokalavis, går på kino eller restaurant – også på Svalbard.

I grunnen er det mindre å ta seg til om sommeren enn om vinteren. Når første båten kommer om våren, går Svalbardposten inn og restauranten Chang Polar stenger døra. Med båtene kommer nye folk, uro og oppbrudd, og det hersker den reneste ”unntakstilstanden” til siste båt er gått.

Da kommer dette samfunnsmaskineriet i miniatyr i gang igjen.

Da er Svalbardposten der igjen, stensi­lert på Velferdskontoret og redigert av velferdssekretæren, Engebretsen.

Han var reist sørover til den italienske riviera sammen med en gruppe andre Longyear-beboere da vi var på Svalbard. Men, som sagt, Engebretsen har satt i gang hobbyvirksomhet og drøssevis av kurser og ar­rangert til alles velferd. Og selskaps- og foreningslivet utfolder seg livlig vinteren igjen­nom, men også idretten gjør det, fra hundekjøring til turn og seilflyging.

Jo, det gjøres meget for trivselen i gruve­samfunnet, men det kan da også trenges. Samfunnet er bygget opp omkring en fare­full arbeidsplass, som geografisk ligger yt­terst i periferien av menneskets eksistensmuligheter.

Rudolf Albrigtsen måtte slite seg gjennom ni vintre i gruvene på Svalbard før han endelig fikk ta familien med seg over Ishavet.

Han tjente til eget hus i Ibestad før fa­milien kom til Svalbard. Så forlater familien det nye huset for å tilbringe tre vintre nord for Ishavet, for Albrigtsen har sin jobb her.

Men ennå skal mange familiefolk friste den harde overvintringen langt borte fra sine, bare fordi man ikke har bygget boliger før i Longyearbyen. De første funksjonærfruene kom til Longyear så tidlig som i 1920, og en overveldende del av de 92 funksjonær­ene som var i Longyearbyen siste vinteren, hadde også familien der. Antallet arbeidere var 420 og det samme kan ikke sies om dem.

Hvorfor vender ikke gruvearbeiderne til­bake år etter år? Funksjonærene også? Det krever forsakelse om man har familien med. Det kan ikke være bare for pengene heller, når de blir der både ti og femten år.

Overstiger Jacob Jacobsen er en av disse som har slått seg til i Longyearbyen. Han sier:

Etter flere år som gruvearbeider var jeg ”nede” i 1951. Men hvor jeg kom og spurte etter arbeid, fikk jeg det samme svaret: ”Du som har vært på Svalbard, du har vel penger nok.”

Det er denne innstillingen som møter man­ge som kommer hjem fra Svalbard, mener Jacobsen. Men han innrømmer også dette: Tilværelsen er enkel og grei her nord. Etter som tiden går, blir det stadig verre å rive seg løs, vende tilbake til det store samfun­net.

En annen ting er at nordlendingene er i flertall i gruvesamfunnet. Det er som kjent begrensede muligheter på arbeidsmarkedet i Nord-Norge. Følgelig er ikke mannen som kommer til Nord-Norge direkte fra Svalbard, den første som blir tilgodesett med en jobb. Så krysser han like godt Ishavet igjen til en ny overvintring.

Kjører han litt hardt i gruva, gjør han 20–25 000 og skatten er som kjent fire pro­sent. Så dette er tross alt bedre enn å bli gående arbeidsledig i Nord-Norge.

Likevel: Er det noen mening i å fortsette dette harde livet i ti, femten – ja, tjue år? Etter femten år får han Kongens fortjeneste­medalje i gull, det er så, men de femten beste år av livet er da vel mer verd enn en blank medalje?

Tre stigere i Longyearbyen er pensjonister i år. De tre ønsker å fortsette, og stigere har man for få av, og så fortsetter de, da. Den ene av dem har jobbet i kullgruver så lenge at han var med på Bjørnøya. Der ble det drevet ut devonkull av dårlig kvalitet før 1924. Da ble driften nedlagt.

Noe må være galt her.

Gamle gruvefolk på Svalbard er enige i det, at man lett blir her for lenge. En av dem sa. det som en spøk: Vi trenger snart gamlehjem her oppe.

Rudolf Albrigtsen har bundet seg til Sval­bard for to år til. Nå er de vel tilbake i Longyearbyen etter ferien i Ibestad, fru Jorunn og Richard og Arild og vesle Mette Randi.

Så skal vel også Arild geleides gjennom Svalbard-stormen av far eller mor, på den kaldeste og mørkeste av alle skoleveier.