(”ABC-avisa” 28/11 1935)
Om forholdene og utviklingen i Nordishavet i det hele tatt. Om Norges grove forsømmelser der oppe og om andre lands farlige aktivitet.
Gjennem lang tid har vi hatt bruksrettigheter på Novaja Semlja. Nu har vi ikke lov til å fange der. Vi kunde fått Frantz Josefs Land hvis vi hadde vært snare nok i vendingen og benyttet oss av at det var vi som hadde opdaget, utforsket og utnyttet landet til fangst. I 1926 erklærte Sovjet sig for sektorprinsippet, og i 1929 tok det landet i besiddelse. Dermed har vi tapt det. Victoriaøia er også opdaget og brukt av nordmenn.
I 1932 tok russerne øia, og dermed var vi ferdige der.
Alt slikt er tradisjon i norsk utenrikspolitikk. Ifjor blev daværende statsminister J. L. Mowinckel spurt av en avis i Oslo om Norge vilde okkupere Ingrid Christensens Land, som vi hadde opdaget. Nei, det har vi ikke tenkt på, svarte statsministeren. Norges statsministre tenker aldri på slikt.
I 1907 var det en del uroligheter på Svalbard. Den britiske regjering sendte da en henvendelse til Norge og bad oss om å overta suvereniteten over øi-gruppen. J. L. Mowinckels forgjenger (Løvland) svarte prompte: Takk som byr, men på de ismarkene skal vi såmen ikke ha noen pengeutlegg. Det ”slapp” vi da også.
Vi slapp også noe ytterligere bry med de opdagelser Sverdrup gjorde nordøst for Grønland. Canada har tatt bryet og utleggene – og landet.
Men blandt de mange avbalanserte og kloke har norsk utenrikspolitikk heldigvis hatt en særling av en baron. Han het Wedel og fant en dag ut at Norge skulde ha en koloni i Afrika, og han var endog sikker på å kunne skaffe oss den. Her hjemme sa man at mannen var blitt gal. Han måtte også gi sig.
I 1920 dukket en ny skjør tanke op i mannens hode, og denne gang fikk han virkelig prakket på oss hele Spitsbergen. Det var pinlig, og den norske regjering ventet da også i 5 år før øia blev offisielt overtatt. I denne 5-årsperiode brukte vi nokså mye penger der oppe (18–20 mill. kr.), det var en del klartseende menn som ”øvet press”, som det heter, og fikk myndighetene med på å befeste vår stilling der Norges flagg skulde heises. Vi hadde fått suvereniteten fordi vi faktisk stod sterkest der oppe, og vi understreket dette ytterligere ved i 1926 å kjøpe Northern Exploration Company. Men så var det også slutt.
Norges suverenitet over Svalbard har en sterk formell begrensning, alle signatarmaktene har nemlig samme rettigheter som oss til økonomisk utnyttelse av øi-gruppen. Det gjelder England, Frankrike, Japan, Russland m. fl.
De to største og viktigste gruber vi manglet, var den hollandske Barentsgrube og den svenske Svea-grube. De stanset sin drift i de år vi overtok landet, og deres innehavere ønsket å selge dem til Norge. Men enda så viktige de var for hele vår maktstilling på Svalbard, var det ikke mulig å få den norske regjering med på noe som helst. Særlig hollenderne var svært ivrige efter å selge, de formelig maste på den norske regjering, først vilde de låne på grubene, så vilde de selge dem på langsiktig kreditt, til slutt var de villige til å la det hele gå for 1 million kroner. Det var så å si å gi det bort. Men Norge vilde ikke. Det hollandske tilbud på 1 mill. kr. stod lenge ved makt, det forelå og blev stadig fornyet både i Mowinckels, Lykkes og Hornsruds regjeringstid. Men alle sa de nei, vi hadde ingen interesse av flere gruber.
Imidlertid begynte Russland å interessere sig for de selvsamme grubene. I 1932 kjøpte Sovjet de hollandske grubene for 5 millioner kroner. De samme vi kunde ha fått for 1 million. Nu skjønte man hvor det bar hen, og vi ilte med å kjøpe den svenske Sveagrube.
Idag ser vi tydelig resultatene av den lite fremsynte politikk. Vi skal nevne et enkelt trekk, som til gjengjeld er så meget mere betegnende. Det er nu 2600 fastboende på Svalbard. Derav: 6 engelskmenn, 644 nordmenn og 1950 russere. I nærmeste fremtid vil Sovjet åpne en ny grube i Pyramidefjellet, og det vil bli transportert 300 nye russere til det ytterste Norge. Det blir nesten fire ganger så mange Sovjet-borgere som norske på Svalbard.
Det er ikke bare når det gjelder erhvervelse av grubene at vi har forsømt oss. Meget annet viser det samme. Av videnskabelig virksomhet på Svalbard har vi holdt op med. Også fangstvirksomheten er gått sterkt tilbake. Mens utlendingene mere og mere gjør sig gjeldende. Tyskland, Sovjet, Frankrike, Italia, England ofrer sig mer og mer for planmessig forskningsarbeid i Svalbard-traktene. Vi driver bare med litt oplodding. Et karakteristisk trekk: Til neste år kommer også Finland med en ekspedisjon.
Russerne har villet anlegge meteorologiske stasjoner på østkysten og sier at de vil bekoste alt alene hvis ikke Norge vil være med.
Et betegnende trekk er isbryterspørsmålet. Det er nu foran en slags løsning, men det vil ennu ta år. Og hvad har ikke det betydd for Russlands stilling der oppe at det i alle disse år har hatt mange isbrytere og vi ingen.
Det er ikke å undres over at administrasjonen mer og mer glir oss ut av hendene. Den norske embedsmann på Svalbard har betegnende nok ingen båt og må stadig holde sig på Long Year. Den skøiten han hadde blev inndradd ”av økonomiske grunner” og ligger nu oplagt i Tromsø. I 1934 blev det foreslått (med departementets støtte) en bevilgning på 5000 kroner så den norske øvrighet på Svalbard kunde få sig en båt. Men utenrikskomiteen sa nei. Og man generte sig ikke for å sette på trykk i et offentlig dokument (budgettinnstilling S. nr. 169, 1934):
Hvis noe inntreffer mens bergmesterens skøite ikke er for hånden, ligger der om sommeren omtrent til stadighet (!) en eller annen kullbåt i Long Year, så der i nødstilfelle kan skaffes skibsleilighet for det korte stykke sysselmannen har å reise.
Svalbard er norsk land, hvor det bor tre ganger så mange utlendinger som nordmenn. Men den norske sysselmann er bundet fast på et enkelt sted fordi Norge ikke har råd til å bevilge ham 5000 kroner til båt. Han får være om sig og lure sig med på en eller annen kullbåt i et knipetak, sier utenrikskomiteen. Det står intet om hvorvidt den norske øvrighet skal bevege sig som blindpassasjer eller ta hyre som kullemper.
Når alt dette er så vesentlig, er det fordi Norge har fått suvereniteten over Svalbard i kraft av sin faktiske utnyttelse av landet og den ledende rolle vi har spilt der. Det var vår adkomst til øi-gruppen, men blir vi akterutseilet, kan det bli årsaken til tapet av den. Selv prosederte vi jo mot Danmarks suverenitet over Øst-Grønland med å henvise til at det var vi og ikke danskene som faktisk utnyttet landet.
Spørsmålet har en meget aktuell side nettop i disse dager. Det ligger en grube på det levinske feltet i Coles Bay, og den er tilsalgs. Norge kan få den nu, og kan få den billig. Hvis ikke, vil det nok melde sig liebhabere, skulde vi tro.
– Hvad sier rette vedkommende i departementet?
– Kan vi håpe at rette vedkommende denne gang er mer rette enn de vedkommende vi før har hatt?
I sommer var statsråd Nygaardsvold og andre norske statsmakter, med samt sine koner, på en lysttripp til Svalbard, visstnok ikke i en kullbåt. La oss håpe at selskapet gjorde sine iakttagelser, og at det snart vil gå op for de ledende her nede at vår stilling der oppe er utsatt, meget sterkt utsatt.
Norge kan bli et oljeland, fordi det har kull.
La oss verne om kullene våre.