Print Friendly, PDF & Email

Referat fra Hålogaland lagmannsretts behandling av «Isbjørn»-saken

«

(Nordlys 6.11 – 14.11 1948)

 Hålogaland lagmannsrett begynte 6. november 1948 behandlingen av «Isbjørn»-saken  som førte til at seks norske patrioter ble skutt og åtte andre dømt til strenge straffer. Det er tre tiltalte i saken, skipperen på isbryteren «Isbjørn», Ingvald Svendsen, Tromsøya, styrmann Ingvald Svendsen junior, som er brorsønn av skipperen, og tidligere sysselmann på Svalbard, Wolmer Marlow.

 Overrettssakfører Ree, Lillehammer, møter som forsvarer for Marlow og overrettsakfører Warhus, Tromsø, for de to andre. Aktor er statsadvokat Hans Holmboe. Retten ledes av lagmann Lunde.

 

Første dag i lagmannsretten opptatt av statsadvokatens redegjørelse og skipper Svendsens forklaring.

Ingen annen sak etter frigjøringa har vakt slik interesse hos publikum, som «Isbjørn-saka», som igår tok sin begynnelse ved Håloga­land lagrett. Alt før retten ble satt var tilhørerplassene godt besatt, og utover formiddagen kom nye til. Mot middag var det fullt hus i by­styresalen, der saka blir behandlet.

Rettens sammensetning er tidli­gere nevnt, og etter at lagmann Lunde hadde formant domsmenn, og vitner, leste han opp tiltalebeslut­ningene mot de tre som står som anklagede i saka. På spørsmål om de erkjente seg skyldig, etter tiltalen, svarte alle benektende.

Statsadvokatens rede­gjørelse

Statsadvokaten – Hans Holmboe – redegjorde så for de omsten­digheter som hadde ført til dette dypt tragiske skuespill, der seks nordmenn mistet livet, og åtte an­dre fikk lange tukthusstraffer. Av redegjørelsen framgikk det at is­bryteren «Isbjørn» kom til Long­yearbyen om morgenen 29. mai 1941 etter å ha brutt råk inn. Seinere på dagen skulle skipet gå ut og gjøre råken større, samtidig som det skul­le bringe fangstmann Nordmann Andersen og frue til deres fangststasjon på Forlandet. Isbjørn hadde imens bunkret.

På Svalbard var det i løpet av vinteren foregått noe. En del overvintrere, med Karl Engen i spis­sen, hadde i månedene før «Isbjørn»s ankomst planlagt å få tak i et fartøy for å komme seg vestover over for å slutte seg til de allierte styrker. Ved «Isbjørn»s ankomst til iskanten den 28. mai var et par av innvidde ombord og fikk fyrbøter Sverre Helmersen med på planen å kapre «Isbjørn» for å gå vestover.

Den 29. mai ut på formiddagen gikk åtte overvintrere ombord, skjulte seg bl. a. på kjeletoppen. mens Karl Engen åpenlyst tok opphold i en av mannskapslugarene. De sju, for­uten Engen, var Einar Amundsen, Ernst Hekkelstrand, Sigfred Simon­sen, Sverre Rødaas, Sverre Kristen­sen, Bjarne Langseth og Johan Ol­sen. Fem av disse er skutt. Det er bare Einar Amundsen og Sverre Kristensen av dem som møter som vitner.

                                                                                    

Karl Engen                                            Ernst Hekkelstrand                        Sverre Helmersen                           

                                                               

    Bjarne Langseth                                                   Johan Olsen                                                Halvor Rødaas

I den norske marines navn

Etter at «Isbjørn» hadde gått et par timer, kom de sju fram, og efter en kort rådslagning, fordel­te de oppgavene. Ingen sammen med noen gikk på kommandobrua, hvor de med gevær i hand overfor skipper Svendsen erklærte at de overtok fartøyet i den norske marines navn, og sa de aktet seg vestover.

Et annet parti bega seg til maskinrommet, hvor de gjorde 2. ma­skinist Hans Hansen oppmerksom på hva som foregikk. Under entringen av maskinrommet hadde de med seg revolver. Det oppsto imid­lertid ikke andre vansker enn at skipper Svendsen og brorsønnen styrmann Ingvald Svendsen nektet å gå med på forehavendet. De ble in­ternert i skipets salong.

De øvrige som enten ikke ville være med, eller stilte seg passive: 1. maskinist Halstensen, 2. maskin­ist Hansen, stuert Karl Jakobsen, båtsmann Julian Lund, en kokke, fru Betzy Hansen, og fangstparet Andersen, ble også plassert i salongen. Det synes som bare fire av dem har protestert om interner­inga, nemlig skipper og styrmann, maskinist Halstensen og Lund.

Andre av mannskapet: Roald Melsbø, Per Danielsen, Idar Tøgersen, Eidar Knutsen, Einar Benja­minsen foruten Sverre Helmersen gikk over på patriotenes side.

Statsadvokaten gjorde, oppmerk­som på hva formålet var – å gå til Grønland – og at skipets befal hadde nektet å gå med. De åtte overtok fartøyet, med Engen på brua, og det ble satt vakt over de internerte. Maskinist Hansen var en tid i maskinen, men ble seinere avløst.

Sabotasjen settes i verk

Et kjernepunkt i saka, mente statsadvokaten, var vanskene som oppsto med maskinen. Beg­ge maskinistene hadde vekselvis vært nedom og gjort i stand små­skader, uten at en merket de saboterte. Etter statsadvokatens regning var det så blitt holdt krigsråd i salongen hvor spørs­målet om å erobre fartøyet til­bake var drøftet. Hovedmennene i aksjonen synes å være skipper, styrmann og maskinist Halsten­sen, som under et besøk i maskinen fikset med lensepumpa, slik at fartøyet tok inn for mye vann. Etter en tid var maskinrommet på veg til å fylles, og de åtte ble nødt å oppta forhandlin­ger med skipper Svendsen. Forhandlingene fant sted 1. juni. Det ble fra patriotenes side spurt skipper Svendsen om han ville over­ta ledelsen, men under alliert kom­mando med dem, såfremt han fikk fartøyet igjen. Forslaget ble avvist skipper og styrmann. Fartøyet fortsatte, men vanskene steg. Pa­triotene var ikke særlig navigasjonskyndige, så det så broget ut for dem på det tidspunkt, hevdet stats­advokaten.

Den 2. juni om formiddagen opp­tok Rødaas nye forhandlinger, hvor han satte som betingelse at skipper Svendsen satte dem i land i nøytral land (Island). Skipper Svendsen stilte som sine betingelser full kontroll over far­tøyet, avvæpning og internering. Statsadvokaten hevder at det et­ter de overlevendes utsagn synes å framgå at betingelsene for overgivelse fra patriotenes side var at de ble satt i land i nøytral land som den gang var Island.

Etter at overgivelsen fant sted, forandret så skipper Svendsen kurs mot Svalbard og nådde Bjørnøya den 6. juni. «Isbjørn» ble liggende 30 kvartmil vest av øya på grunn av bunkersmangel.

Ved Bjørnøya fikk «Isbjørn» kontakt med Longyearbyen pr. radio, og telegrammet skipper Svendsen sendte lød på at «det etter fire døgn hadde lykkes ham å overmanne ok­kupantene og avvæpne og internere disse. Send 30 tonn kull til Sydøsthamna. Underretter bare dere. Foreta det nødvendige. Få også beskjed hjem til Minde på Tromsøya». Telegrammet var adressert til «Spitsbergenkull», som var Sto­re Norskes telegramkode.

Ved Bjørnøya ble så «Isbjørn» fun­net av m.k. «Sogningen», som fra Tromsø kom med seks politifolk. De åtte patrioter sammen med de av mannskapet som hadde sluttet seg til, ble under arrest ført til Tromsø, der sikkerhetspolitiet var møtt frem og over­tok dem.

Statsadvokaten ga en detaljert skildring av den telegramveksling som etter «Isbjørn»s første telegram fant sted mellom Svalbard og Tromsø, Harstad og Oslo. Av sysselmann Marlows redegjørelse går det fram at han i en konferanse med kontorsjef Ba­ger og ingeniør Ross på Store Norskes kontor i Longyearbyen den 30. mai – dagen etter «Isbjørn»s av­gang – ble spurt om han kjente til at «Isbjørn» var stukket av. Mens de diskuterte dette, kom en overvintrer ved navn Jens Bai og fortalte at han kjente til at en del av de øvrige overvintrere hadde hatt planer om å kapre «Isbjørn» for å gå vestover.

Sysselmannen og ledelsen av Store Norske ble så enige om å sende hvert sitt telegram, sysselmannen til politimesteren i Tromsø, og ledelsen til Store Norskes hovedkontor, hvori de meldte fra hva de fryktet hadde funnet sted. Marlows telegram ber også om at de rette myndigheter må bli underrettet.

Av telegrammer statsadvokaten leg­ger fram, framgår det at politifull­mektig Alexander Lange (kjent og beryktet her i nazitiden) har gjort påtegninger som viser at nye tele­grammer straks er sendt fra Tromsø der Admiral Polarküste, S.D. og ledelsen av det tyske sikkerhetspoliti i Oslo, er gjort kjent med sa­ken.

Den 3. juni sender Tromsø politi nytt tele­gram til sysselmannen, der de ber om nærmere opplysninger om «Is­bjørn». Svartelegram innløper om at intet er sett eller hørt, men at forklaringer er opptatt, og at det befryktes at «Isbjørn» er kapret mot skipper Svendsens vilje.

Den 31. ble det på Svalbard opptatt forklaringer av Jens Bai og andre per­soner.

Sysselmannen hevder at telegramvekslingen fra 6. juni har foregått et­ter samråd med direktør Sverdrup, som den dag ankom til Longyear­byen. 6. juni kom telegrammet fra skipper Svendsen til «Spitsbergenkull».  Det ble da sendt telegram til selskapets Harstad-kontor om å få båt fra Norge for å hente ”rømlingene” og de av mannskapet som hadde sluttet seg til dem. Det blir også bedt om at «Isbjørn» må komme til­bake og assistere ved kullskipingen, da det ennå er is i innseilingen.

Et senere telegram fra Tromsø po­liti melder at de tyske myndigheter, beordrer «Isbjørn» ført til Tromsø, og at «Sogningen» med politifolk om bord kommer for å assistere.

 Et telegram 7. juni fra sysselman­nen til politimesteren i Tromsø, sier at skipper Svendsen og de med ham forbundne kan avhøres på Svalbard. De øvrige bør føres til Tromsø med «Sogningen», da det ikke er arrest på Svalbard!

6. juni har politimesteren og Jens Wilsgård, en konferanse med det ty­ske sikkerhetspoliti, der Wilsgårds fartøy «Sogningen» blir rekvirert.

Krigsrett

Statsadvokaten slutter sin redegjø­relse med opplysningen om at ved tysk krigsrett i Tromsø over de 14 patrioter, ble bare Karl Engen dømt til døden. De øvrige fikk tukthus straffer helt opp til livstid.

Imidlertid tok tyskerne saka opp for ny krigsrett i Oslo, og resulta­tet ble langt alvorligere. Alle de åtte som bemektiget seg «Isbjørn» og kontaktmannen ombord – Sver­re Helmersen – ble dødsdømt. De andre fikk langvarige tukthusstraffer, mens bare en ble frifunnet.

Før henrettelsen fant sted, ble imid­lertid tre av de dømte benådet. De som ble henrettet var Karl Engen, Ernst Hekkelstrand, Sverre Rødaas, Bjarne Langseth, Johan Olsen og Sverre Helmersen.  

Ingvald Svendsens forklaring.

Etter pausen fortsatte rettssaka med tiltalte Ingvald Svendsens for­klaring. Han går meget grundig tilverks, men kommer også med temmelig mye unødvendig, og brin­ges flere ganger på rett bane igjen av lagmannen.

Svendsen starter med «Isbjørn»s ankomst til Longyearbyen 29. mai 1941, hvor en fylte baksene med kol og plasserte en del på dekket, – i alt 94 tonn. «Isbjørn» stakk så ut i isen mot Kapp Linné for å bryte råk. Etter et par timers gang tok Svendsen seg en tur inn i bestik­ken, og da han kom ut i rorhuset igjen, så han til sin forbauselse at det sto en mann der med revolver rettet mot styrmannen. Mannen var Karl Engen. «Hva skal dette bety?» spurte Svendsen. «Vi overtar skuta i Den norske marines navn», var svaret. «Jeg protesterer», sa Svendsen, som ble irritert Engen opplyste deretter at de som ikke ville bli med, kunne få gå i land. Da Svendsen spurte om meninga med at de overtok skuta, fikk han til svar at hensikten var å gå til Grønland hvor USA bygde flyplas­ser. Etter Svendsens utsagn, skal Engen ha lagt til at der ville de få det godt.          

Svendsen innvendte at det var ugjennomførlig å gå til Grønland på denne tida av året, de hadde hel­ler ikke bunkers til å bryte Grøn­landsisen. På tross av Engens løfte om at de som ville skulle få gå i land, ble kursen satt til havs. Engen forklarte seinere at de andre ikke ville at Svendsen & co. skulle få slippe i land.

Mot vest.

«Isbjørn» gikk vestover gjennom åpent vann. Svendsen og de andre internerte (navnene er nevnt tid­ligere) kunne følge kursen da de så land fra salongen. Forøvrig had­de de det fritt der og var ikke un­der direkte bevoktning. Vaktene gikk på dekk og i gangene. Etter at en var kommet oppunder Vesterisen, ble kursen lagt noe om, da isen hindret en gang rett mot vest. Til 2. juni gikk en i isen eller i isråker. Etter hva en seinere har fun­net ut, var skuta på dette tidspunkt ikke langt fra Jan Mayen, men en kunne ikke se land, og visste følge­lig ikke hvor en var. Patriotene som førte skipet, hadde heller ikke greie på hvor langt de var kommet.

Allerede første dagen i isen viste det seg at det kom vann inn i ma­skinrommet, og Halstensen ble budsendt. Han gikk, men var uvil­lig, men Engen snakket frampå om at det kunne bli nødvendig å bruke våpen. I de nærmeste tre dagene måtte maskinistene flere ganger ned i maskinen og rette på forskjel­lige ting som ikke var som de skulle.

Korrekt oppførsel av patriotene.

Om patriotenes opførsel forkla­rer Svendsen at de ikke viste tegn til brutalitet, bortsett fra i begynnelsen da de måtte opptre hardt. De syntes heller ikke å ha noen personlig antipati mot Svendsen og hans tilhengere.

Den 2. juni ble Svendsen anmo­det av Rødaas å føre skipet til Island, men dette nektet han. Betingelsene hans var å få ut­levert våpnene, så patriotene ikke skulle overta kommandoen igjen, – og å internere dem. – Dette ble det imidlertid ikke noe av – ennå.

«Ønskelig med en aksjon».          

Ved dette tidspunkt i forklaringa skyter aktor inn et spørsmål om Svendsen og de andre internerte hadde drøftet hvordan de skulle komme i besiddelse av kommandoen på «Isbjørn» igjen. – Svendsen innrømmer dette, og forteller at en snakket om å skulle skremme pa­triotene til å overlate skipet til dem. Alle var enige om det ønskelige med en aksjon, men om det ble gjort noe fra maskinistenes side i den an­ledning, vet han ikke.

Engen og karene hans overgir seg.

Svendsen fortsetter forklaringa og går over til å skildre tilbake­turen, etter å ha fortalt en del om hvordan Engen og karene hans le­verte våpnene fra seg da de innså hvor vanskelig det var å fortsette i det fæle været og med så mange vansker i maskinen. Patriotene ble internert og Svendsen opplyste at han ikke svarte for noe, hvis de vi­ste seg oppsetsige.

Tilbaketuren etter at Svendsen og tilhengerne hans hadde overtatt, gikk unna været mot øst. Etter hans forklaring ville en prøve, å treffe skip som gikk mellom Sval­bard og Norge.

Lagmannen spør om Svend­sen var klar over at han gikk til Svalbard med tyskernes sam­tykke. – Svaret blir benektende. På spørsmål om hvorfor de ville tilbake til Svalbard, svarer Svendsen at det var for å redde patriotene. Det ville ellers også være best for norske interesser om de dro dit – til nøytralt territorium.

Etter spørsmål fra aktor innrømmer Svendsen at de måtte underskrive en erklæring til tyskerne om ikke å stikke av før de dro dit, – og avliver med det sitt eget utsagn om at de ikke reiste dit med tyskernes samtykke.

Fra norsk politi til Gestapo.

Etter denne replikkvekslinga, fortsetter Svendsen med å fortelle om tilbaketuren og kommer inn på meldinga som ble sendt til Store Norske over radiotelefonen den 6. juni. «Isbjørn» gikk til iskanten ved Bjørnøya og la seg for å vente på båt fra Svalbard med bunkers. I mellomtida innløp det telegram fra politimesteren i Tromsø om at «Sogningen» var på veg oppover og at de tyske myndigheter beordret «Isbjørn» til å følge med den til Tromsø.

Etter at «Isbjørn» hadde ligget l1» døgn ved iskanten, dukket «Sog­ningen» opp og 6 politimenn kom ombord. Ingen tyskere var med. Svendsen hevder å ha bedt politi­folkene innstendig om å få fortsette til Svalbard etter å ha fått bunkers ombord fra «Sogningen», men dette ble avslått etter at politifolkene hadde konferert med Tromsø tele­grafisk. Etter dette slepte «Isbjørn» «Sogningen» til Tromsø, da båten ikke kunne komme ned ved egen hjelp. Straks «Isbjørn» ankret opp på Nordhamna kom tyskerne ombord og hentet patriotene og de av mannskapet som arbeidet sammen med dem. Svendsen sjøl avga forklaring hos Gestapo, men deltok ikke som vitne i krigsretten. Han hevder å ha prøvet å dekke patriotene ved å understreke at eventyr­lyst og trang til bedre arbeidsvilkår var grunnen til at de okkuperte «Isbjørn».

Seinere dro Svendsen igjen til Svalbard med «Isbjørn» og var der oppe da øygruppen ble besatt av norske og engelske styrker 31. juli. Via Island og Skottland ble han et­ter en tid ført til interneringsleir på Isle of Man, hvor han oppholdt seg fra våren 1942 til august 1945 da han reiste hjem til Norge.

– – –

Aktor får ordet for eksaminasjon og spør bl. a. om det har vært mulig å gå til Island med den kolbeholdninga skipet hadde ombord. – Svendsen svarer at det nok kunne latt seg gjøre i godt vær, og hvis kursen var blitt satt dit like etter at en gikk fra Svalbard. Til Grønland ville en ikke under noen om­stendigheter nådd, legger han til. Ellers er Svendsen svært vanskelig å få til å svare konsist, og omkvedet hans er «det kan jeg ikke sie».

På spørsmål om hvorfor han ikke ville gå til Island da han ble tilbudt det 1. juli, svarer Svendsen at han fryktet ikke å få bunkers for å gå tilbake til Svalbard med. (Engen hadde nemlig sagt ifra at han kun­ne få ta «Isbjørn» tilbake til Sval­bard etter å ha satt patriotene i land på Island.) Ellers understreker Svendsen gang på gang at Engen og karene hans ikke hadde greie på sjømannskap. I en bemerkning karakteriserer han dem også som nærmest sinnssyke etter en lang vinter på Svalbard.

Styrmann Ingvald Svendsen, som forklarer seg etter onkelen sin, hadde ikke noe særlig nytt å fortelle, og holdt seg helt opptil den andres framstilling av hendingene. Heller ikke han vet om det ble gjort noe av maskinistene for å hindre «Isbjørn» i å komme fram, etter at det var overtatt av patriotene. Når det gjelder et kupp fra de internertes side, forteller han som onkelen at det ble snakket en del om slikt, men ikke bestemt noe.

Mens onkelen tillegger Rødaas ordene: «Jeg har i tre døgn forsøkt å overtale Engen til å gå fra dette foretaket», føyer styrmann Svend­sen til ordene: – «den banditten» til samme uttalelse. Han framstiller også ellers Engen i et mindre for­delaktig lys, men framhever Rødaas som etter sigende skulle ha innrømmet at aksjonen var lovstri­dig og at en måte ta straffen.

Heller ikke styrmann Svendsen hadde tenkt på at han kunne dekke de av mannskapet som gikk med Engens folk da de ble arrestert. Å gjøre noe slikt, ville bare føre til at han kunne blitt tatt sjøl. Forøvrig bemerket Svendsen at «en kommer ingen veg med usannheter – – ».

2. dag

For fullpakket sal og galleri, fortsatte lagmannsretten be­handlingen av «Isbjørn»saka. Sysselmann Wolmer Marlow avga sin temmelig lange forklaring, som for det aller meste ble lest opp fra manuskript.

Han innledet med å fortelle om forholdene på Svalbard fra 1940 og ut over, opplysninger som han men­te ville tjene til å klarlegge de sene­re hendingene. Marlow fortalte bl. a. om de to gangene det var kom­met tyskere oppover til Svalbard, før tyske militærstyrker satte seg fast der. Etter samtalene hans med tyskerne, hadde han fått bestemt inntrykk at tyskerne regnet øygruppen som okkupert, siden den hørte til det okkuperte Norge. Han hevder også å ha gjort det han kunne for at tyskerne ikke skulle besette Svalbard.

                                                  *

Dagen etter at «Isbjørn» hadde forlatt Hotellneset i Longyearbyen den 30. mai 1941, ble Marlow bedt om å komme til Store Norskes kon­tor. Straks etter at han var kom­met inn der, ble han spurt av drifts­bestyrer Boger om han visste at «Is­bjørn» var stukket av. Marlow opp­fattet dette som en spøk, men ble snart overbevist om det motsatte, da også arbeider Jens Bai kom til og fortalte at det var dannet et komplott i Longyear- og Sverdrupbyen, som ville ta «Isbjørn» og komme seg vestover. Dette hadde Bai fortalt Boger og ingeniør Ross for Marlow fikk høre det.

Rapporten til Bai.

Sysselmannen ba Bai skrive en rapport om forholdet, og den ble utferdiget dagen etter som rettsfor­klaring. Papiret som ble dokumen­tert i lagmannsretten igår, forteller bl. a. at Bai delte rom med Rødaas, og hadde ofte hørt denne snakke om å rømme til England eller Is­land. Engen som oppsøkte Rødaas og drøftet en flukt, og sammen med Rødaas planlagt et par andre aksjoner som Bai i rapporten karakteriserer som fantastiske. Den ene gikk ut på å besette radiostasjonen og be engelske myndigheter sende et krigsskip til Svalbard for å hente dem og andre over.

Den 27. mai hørte Bai Engen fortelle Rødaas om at de kunne regne med støtte av en del mannskapet på «Isbjørn», hvis de kapret den til en slik flukt. Om kvelden den 28. mai forlot Rødaas rommet, hvor han og Bai bodde, og sa idet han gikk ut: ”Hvis jeg drar til England, må du ta tøyet mitt hjem til Norge”. – Bai tok ham ikke alvorlig.

Etter Marlows utsagn var det ikke Bai som meldte fra om flukten, men denne ble oppsøkt av Boger og Ross, som ville ha greie på hvor det var blitt av Rødaas.  Etter at Marlow hadde hørt om flukten, skjønte han at det ikke gikk an å holde den hemmelig, siden hele «byen» allerede snakket om den. Det var dessuten mange båter til og fra Norge i de dagene, og en måtte regne med tyske spioner. – Han ble da enig med Boger om at de skulle sende hvert sitt telegram til Norge, Marlow til politimeste­ren i Tromsø og det andre til Store Norske i Harstad.

«Underrett rette vedkom­mende myndighet».

I telegrammet fra Marlow sto det bl. a.: «Underrett rette ved­kommende myndighet» – (om «Isbjørn»s forsvinning). Lagmannen biter seg fast i dette uttrykket, og vil ha Marlow til å forklare hva det ligger i det. Marlow åpner noe famlende, men hever med ett stem­men og erklærer: «Det skulle selv­sagt bety, underrett ikke tysker­ne. De var jo ikke de rette myn­digheter!» Han forklarer videre at han ville ha politimesteren til å forstå at tyskerne måtte holdes vekk fra saka, og det skulle være helt tydelig med denne ordlyden.

Aktor griper inn og spør om Mar­low kjente politimesteren i Tromsø og om han visste han var NS. Beg­ge spørsmålene blir besvart med nei. Aktor framholder da at en NS-mann ville legge noe helt annet i «de rette vedkommende myndig­heter» enn en god nordmann. Mar­low har ikke noe svar til dette, men innrømmer at det kanskje ville vært best ikke å tatt med denne setnin­ga.

«Isbjørn»-saka ute av verden».

Etter at disse telegrammer var sendt, gikk det et par dager før en hørte noe fra Norge. Da kom det telegram fra politimesteren i Tromsø hvor det ble spurt om en hadde nærmere opplysninger om «Isbjørn». I svaret sitt telegraferer Marlow at isbryteren sannsynligvis var overtatt mot kapteinens vilje, og at en del av mannskapet antakelig var deltakere i kuppet sammen med de ni. Med å melde at det var skjedd mot kapteinens vilje, hevder Mar­low at han reddet Ingvald Svendsens familie fra tyskerne. Han trodde også at flyktningene var kom­met i sikkerhet på grunn av ham, og anså i det hel tatt saka som ute av verden.

Direktør Sverdrups telegramveksling.

Den 6. juni gjorde Marlow seg en tur innom Store Norskes kontor i Longyearbyen. Han ble da fore­lagt tre telegrammer av direktør Sverdrup. Det første var fra kap­tein Svendsen med rapport om overtakelsen av «Isbjørn» og spørs­mål om bunkers. Det andre var svartelegrammet fra Sverdrup til Svend­sen og det tredje fra Sverdrup til Store Norske. I dette siste telegrammet ba Sverdrup selskapet sende opp en båt for å hente røm­lingene til Norge.

Marlow forklarer at han ble for­bauset over telegrammene, og han mente Sverdrup hadde låst fast saka ved å foreta seg ting han ikke hadde myndighet til. Etter å ha spekulert på hva han nå skulle gjøre, sendte han et telegram til politimesteren i Tromsø med sitat av de tre tele­grammene, uten noen personlig kommentar.

Det ble en del diskusjon mellom ham og Sverdrup om en linje i Sverdrups telegram til Store Nor­ske. Her het det nemlig: «det lyk­tes Svendsen og offiserene å over­manne rømlingene», mens det i Svendsens telegram var brukt ord­ene – «overtok vi båten». Sverdrup hevdet imidlertid at han måtte kunne forstå det slik som han had­de skrevet. Han virket i det hele tatt som om han hadde gitt opp et­hvert håp.

«Hvem meldte saka?»

Etter at ha dokumentert, at Sverdrup sendte telegrammet til Store Norske en time før hans tele­gram ble ekspedert, retter Marlow spørsmålet: «Hvem meldte saka – direktør Sverdrup eller jeg?»

Han blir imidlertid avbrutt av lagmannen som erklærer at en skal komme tilbake til dette seinere.

Under Marlows videre forklaring hvor det særlig ble spørsmål om hans telegramveksling, hevdet tiltalte at en absolutt måtte se hans inngripen i saka som et forsøk på å hjelpe patriotene så langt han evnet. Tiltalte oppfattet svartelegrammet fra politimesteren som om han forsto hva saka gjaldt, og at når det ble sendt norsk båt med norske politifolk, så var det opplagt at enten ville politifolkene likvidere eventuell tysk vakt som var med, og deretter gå vestover med både Svendsen og patriot­ene, eller hvis ikke det lyktes, ville de kjøre «Sogningen» på grunn imellom de norske skjær, og patriotene kunne unnslippe i det virvar som da ville oppstå.

Tiltalte mente det var en ypper­lig sjanse patriotene fikk. Tiltalte hadde bare hatt Svalbard-folkenes ve og vel for øye, da han gikk til det skritt å sende telegrammene. Det måtte for all del ikke bli noen tysk rettssak holdt på Svalbard, for da ville langt flere bli trukket inn.

Under aktors eksaminasjon om tiltalte ikke tenkte på de represalier tyskerne eventuelt ville tatt mot politifolkenes pårørende hvis det hadde gått etter hans plan, ble det ikke svart noe konkret.

Forøvrig kom tiltalte med den nokså oppsiktsvekkende påstand at når så mange ble skutt av patriotene, kom det av de meld­inger de allierte sendte ut om den vellykte evakuering av Sval­bard høsten 1941. Opprinnelig ble bare en dømt til døden. Til­talte hevdet at de senere døds­dommer var en følge av at Ber­lin hadde blandet seg inn i saka. En typisk tysk hevnakt altså.

Ellers opplyste tiltalte i tilknyt­ning til telegramvekslinga at da han ved evakueringa kom til London. kaklet hele Kingston House i kor om det redselsfulle telegrammet han angivelig skulle ha sendt politiet i Tromsø. Dette gjorde de uten å kjenne til Sverdrups tele­gram som var sendt en time før hans. Resultatet ble at han fikk avskjed etter at Terje Wold – som var en av de få som forsto ham – hadde bedt ham begjære avskjed, etter at aldersgrensen først var senket til 65 år. – Jeg opplevde faktisk samme skjebne som general Fleischer ble tildel, sa tiltalte.

Tiltalte framholdt også den kamp han hadde ført for sivilbefolkningen på Svalbard, ved overfor den briti­ske admiral som rekognoserte der oppe, å hevde at enten fikk de al­lierte nå beskytte Svalbard og be­sette området, eller så ville han varsle fra til Norge at en britisk flåtestyrke var der oppe. For dette ble han endog truet på livet av al­liert befal.

Tiltalte visste den gang ikke noe om hva som skjedde i Norge, og påsto at det var ingen årsakssam­menheng med det som hendte på Svalbard, og hva som hendte pa­triotene senere.

Første vitneforklaring.

Som første vitne framsto Einar Amundsen, som var en av de åtte som kom ombord i Longyear­byen og var med å overta «Isbjørn».

Vitnet forklarte seg omtrent overensstemmende med aktors redegjørelse. Han kom til Longyearbyen midt i august 1940 og ble snart kjent med Engen og Rødaas. Sammen med de øvrige planla de alt høsten 1940 å få tak i fartøy å komme seg vestover. En tid tenkte de å ta opp ei skøyte som lå senket der oppe. Det ble imidlertid oppgitt. En plan å kapre «Isbjørn» samme høst ble også skrinlagt på grunn av høst­stormene. Om våren kom så for­søket i stand. Den niende deltaker, Erling Kruse, som var telegrafist ble uheldigvis igjen, han var i land med et brev, da «Isbjørn» plutselig gikk. Vitnet var med partiet som overtok maskinen, og maskinist Hansen forholdt seg helt rolig. Han sa bare det var det samme for ham hvor de gikk. De gikk omtrent 20 timer gjennom åpent vann, deretter dreide de sør i seks timer for å unngå is, før de dreiet vest igjen. Været var fint.

De merket Halstensens dobbelt­spill, da han ba om å bli truet med revolver så skipper Svend­sen så det. Han skulle se til lensepumpa som det var noe i uorden med. Hekkelstrand hadde seinere sagt at hadde han bare hatt ei fjær, så skulle han ordnet det hele selv. I den tyske krigsrett hadde Hekkelstrand også på­stått at det var Halstensen som fingret lensepumpa, så de måtte oppgi turen.

Da de forlot iskanten møtte de høy sjø, men like før hadde de gjort fartøyet fullt sjøklar ved å fylle bunkersen fra dekk i baksene, surre presenningene og dekke ordentlig til overalt. Likevel tok fartøyet inn mer sjø. Sveivene i maskinen kastet vannet rundt, og de måtte etter en tid stoppe. Etter rådslagning ble de enighet om å fortsette, kanskje fly eller ubåter ville observere dem.

Forespørsler til Svendsen om å få låne kart og instrumenter ble besvart med at han hadde ingen med seg. Vitnet fastholdt at Engen hadde reist til sjøs i flere år og Rødaas som hadde flysertifikat, ville nok ha greid navigeringen, så­fremt han hadde fått hjelpemidler.

Vitnet stod til rors da styrmann Svendsen, etter vel tre døgn, kom på brua og ville overta ro­ret. Han så de andre hadde over­gitt seg. Han forsøkte ta roret med makt, men ble avvist. Rødaas kom da opp og sa at han et­ter forhandlinger med skipper Svendsen hadde overgitt far­tøyet på de betingelser at de ble ført til nøytral hamn og nevnte da Island. . . .

Vitnet gikk så ned i salongen, der skipper Svendsen og Karl Engen oppholdt seg, Rødaas kom også til. Skipper Svendsen hadde da bl. a. uttalt at det aldri tidligere hadde hendt i Norges-historien at en båt var blitt kapret i åpen sjø. Vitnet svarte til det at da hadde skipperen lest lite av historien. Vitnet forsøkte å komme inn på kongen og regjeringens flukt, men Svendsen avbrøt med å si at vi diskuterer ikke politikk.  De avleverte våpnene og tok opphold i lugaren akter. – Kort etter satte Svendsen dobbel vakt utafor. Først da de kom opp under Bjørnøya, fikk de gå flere i gangen på dekk.

Under et opphold på dekk sam­men med Rødaas og Sverre Kristensen fikk de se en russisk laste­båt på veg til Svalbard. Rødaas ba Svendsen praie båten, men fikk nei til svar – vi skulle til Norge å få vår straff. Rødaas gjorde han da oppmerksom på de konsekvenser det ville føre til for oss. Svendsen svarte bare, at det spilte ingen rolle for ham!

 Vitnet forklarte seg så om politi­folkenes opptreden, da de med spendte revolvere entret «Isbjørn» og leste opp arrestordren mot dem, undertegnet av politimesteren i Tromsø. Først fikk de gå på dekk, seinere ble de satt i enerom. Lede­ren, Erling Hansen, ba de losse bunkersen over fra «Sogningen». De nektet, men da det ble snakk om å bruke våpen, gikk de med på arbeidet. Da de så norskekysten ble de stengt inne, og i Tromsø var Gestapo møtt fram og tok mot dem.

Vitnet skildrer deretter en del av den tortur de fikk gjennomgå, og nevnte bl. a. at de alle 14 i over to døgn måtte stå med ansiktet mot veggen, uten å røre seg. På veggen var avmerket med krittstrek hvor de skulle se. Under denne behandlingen ble tre mann sinnsforvirret og holdt på å springe på tyskerne. Etter fem ukers behandling kom de for krigsrett, hvor Karl Engen ble dømt til døden.

Under reisen fra Bjørnøya og ned var de samsnakket om å si at de aktet seg til Grønland. Dette for å unngå at de skulle bli tatt for at de ville flykte over til de allierte. Denne forklaring hadde de også stått ved under alle forhør. En tid stilte tyskerne dem overfor to al­ternativer – enten å gå inn i NS og melde seg til fronttjeneste, el­ler å bli skutt. – De valgte alle det siste.

I Oslo varte krigsretten i åtte dager, og 9 ble dødsdømt. De satt i tårnet på Akershus i tre uker, da det kom melding om at tre av dem vår benådet.

Vitnet var først dødsdømt, ble benådet og straffen omgjort til livs­varig tukthus. Sammen med seks andre satt han i forskjellige fange­leire i Tyskland til 23. april 1945, da redningen kom.

På spørsmål fra aktor svarte vitnet at oppfatningen var at de skulle bli ført til Island av Svend­sen. Hvis ikke det var tilfelle, ville de heller kjørt skuta til bunns.

Vitnet holdt det også for helt usannsynlig at Engen hadde sagt til Svendsen at de skulle til Grønland.

Forsvarer Ree tok en overlegen tone på seg da han begynte eksa­minasjonen av vitnet, og lagmann Lunde måtte påtale forholdet. Eksaminasjonen gikk ut på avis­utklipp om ting vitnet og andre ombord skulle ha skrevet eller de var blitt intervjuet. Forsvareren hevdet her at deres plan var å gå til Grønland, noe vitnet benektet. Forsvareren mente også at det var på tale at Svendsen skulle føre de 10 tilbake til Svalbard.

I den anledning ble to av vitnene, Sverre Kristensen og Roald Melsbø innkalt. De påsto at de ikke var med i forhandlingene som var ført mellom Svendsen og Engen/Rødaas, men det var ut­trykkelig sagt de skulle komme til nøytral hamn. Kristensen sy­nes å erindre det også var snak­ket om Myggbukta på Grønland, men ved konfrontasjon med vit­net Amundsens forklaring, men­te han denne hadde mast for seg. Vitnet hadde en hard, påkjenning i fangenskapet og hukommelsen var blitt noe svekket. Vitnet Melsbø hadde i en tidligere po­litiforklaring nevnt Island eller Svalbard, som nøytral hamn. Han mente Svendsen iallfall had­de sagt at han ikke ville legge stein til byrden deres, eller føre de i løvens gap, da fartøyet ble overgitt.

Vitnet Amundsen fastholdt over­for retten sin forklaring om dette. De som hadde ført forhand­lingen var døde, og noe vitneprov fra dem kunne en ikke vente.

3. dag

«Isbjørn»-saka fortsatte i lagretten med at aktor eksaminerte vitnet Einar Amundsen om forhandlingene som var ført med skipper Svendsen da fartøyet ble overgitt. Vitnet had­de hatt vakt på brua så han kjente ikke til det som var foregått, men i samtaler med Engen og Rødaas like etter hadde Rødaas sagt at Svendsen hadde lovet å føre dem til Island. Forsvarer Ree foreholdt vit­net et intervju han 30. august 1945 hadde gitt «Morgenbladet» i Oslo, der Grønland eller Island var nevnt. Vitnet kjente ikke nærmere dette, og reserverte seg forøvrig mot hva intervjuere kunne lagt ham i munnen.

På videre spørsmål fra aktor om de fant instrumenter, karter o. l. svarte vitnet at de hadde lett over alt på brua uten å finne noe de kunne hjelpe seg med. De hadde også spurt Svendsen etter slike, uten å få det. Om den rus­siske lastebåt de observerte, da de lå ved Bjørnøya, uttalte vit­net at Svendsen ble gjort opp­merksom på de konsekvenser det ville føre til for dem, hvis de ble fort til Norge. Til det hadde Svendsen svart at de skulle til Norge for å få sin straff. Vitnet fastholdt også av lederen for politiet hadde truet dem, da de nektet å delta i bunkringen fra «Sogningen».

På spørsmål om de noensinne hadde regnet med støtte fra befa­lets side da de kapret «Isbjørn», sa vitnet at tanken ikke var så nøye overveid, men skipper Svendsen burde stilt sine gode sjømannskunnskaper til disposisjon for dem som ville sloss for landet.

Forsvareren Warhuus eksaminerte så vitnet om hvorvidt han i krigs­retten i Tromsø hadde hørt deres forsvarere argumentere med at Svalbard ikke kunne regnes for okkupert område.

– Vi var mer død enn levende, så vi la knapt merke til hva som ble sagt, uttalte vitnet. Tiltalte, skipper Svendsen vil vi­te hva vitnet mente med at de var blitt dårlig behandlet på tilbaketu­ren til Bjørnøya.    

– Vi ble holdt under dekk med streng bevoktning, og kalt for banditter. De ville også gjøre oss til sinnsvake.

Svendsen bemerker til det at han hadde folk med seg og var nødt til å gardere seg. Ellers mente Svend­sen at dette med Island var abso­lutt feil. Det blåste storm, sier han, og de holdt på å kjøre fartøyet ned, da Rødaas kom og spurte om han ville overta.

 Her bryter lagmannen inn og spør om det var nødvendig å avvæpne og internere folkene, når de alt hadde gitt fra seg kom­mandoen frivillig.

Tiltalte svarer med å minne om sin egen internering. – Men det var fordi dere ikke ville være med å gå vestover, repliserte lagmannen. – Vi ville ikke ha 14 mann mot oss. De kunne over­falle oss. – Hvilken grunn, skul­le de ha til det, spør lagmannen igjen.

Svendsen påstår videre at vitnets utsagn om samtalen ved Bjørnøya ikke medfører riktighet. – Jeg lå til køys da, og ble først kjent med det da styrmannen fortalte meg at båten hadde passert oss. Ellers på­står han at i fartøyets bestikklugar fantes to sekstanter, kronometer og over 100 karter, alt sto til deres disposisjon.

– Hvem kunne ta en solhøyde, spør lagmannen vitnet Amundsen.

– Rødaas, sier vitnet, som ellers bemerker at det var løgn å si at instrumentene fantes i bestikken. De hadde iallfall ikke funnet noen.

På spørsmål om kurser, naviga­sjon m. v., bemerker vitnet at Engen som var sjef, oppholdt seg på brua hele tida. Det var han som sto for den sida av saka.

Styrmann Svendsen framholdt at det var på hans vakt de hadde sett den russiske lastebåten på veg til Svalbard, og at det ikke var gjort noen henvendelse til ham om å få gå ombord der. Sin onkel så han ikke, antakelig var han til køys. En del av folkene var samlet på dekk akter og stirret på båten.

Forsvarer Ree la fram Einar Kristoffersens skriv i «Nordlys» 16. januar 1946, der det het at «vi ba skipperen signalisere om slep til Svalbard. Det kunne han ikke, da han ventet hjelp fra Kapp Linne. Så kom «Sogningen».

Styrmannen mente ellers at in­strumentene var i bestikken, og at det var uriktig at han hadde prøvd å ta roret fra Amundsen med makt. Ellers framholdt tiltalte at Island ikke kunne være nøytralt. Det var besatt av engelskmennene. Sval­bard derimot regnet vi for nøytral hamn, sier han.

«Har De villet plaffe meg ned?»

Tiltalte Marlow som stilte vitnet spørsmål, arbeidet seg etter hvert opp i harnisk, og det hele truet med å ende i komedie. Han be­gynte med å spørre om de hadde tenkt på sivilbefolkningens skjebne da de kapret «Isbjørn. Til det svarte vitnet at så vidt han kjente til var tyskerne hatet av alle ham hadde snakket med på Svalbard, mer kunne han ikke si de hadde drøftet i den forbin­delse. – Dere planla åpent opp­rør på Svalbard, fortsatte til­talte. Vi måtte sette væpnet vakt på telegrafbyggingen, da vi fikk vite at dere ville ødelegge sta­sjonen.

Lagmannen bemerker at tiltaltes spørsmål lå på kanten av saken. Tiltalte som på grunn av tunghørthet har fått stå ved siden av vitnet, mens han stiller spørs­målene, utbryter til slutt: Har De villet plaffe meg ned hvis de møtte meg med revolver?

Aktor utbryter at eksaminasjo­nen er helt meningsløs, og lag­mannen ber tiltalte komme til saken.

Da vil jeg spørre – skal slikt foregå?

– De må stille mer konkrete spørsmål, innskyter lagmannen.

– Vi hadde hørt nevnt at de folkene aktet å ta radiostasjo­nen, slutter tiltalte, som sier han ikke sier dette fordi han er sint, men for at han vil legge vekt på ordene!

Aktor spør tilslutt vitnet om han på det tidspunkt de overga seg, anså situasjonen for livsfarlig? – Det var ikke mer sjø i maskinen enn at vi kunne kommet oss i isen igjen, og avventet været. Det var mye vind, men været var ikke verre enn at «Isbjørn», kunne klart seg fint, hevdet vitnet.

«Vi skulle til England eller Island».

Annet vitne, Sverre Kristensen, Hammerfest, reiste til Sval­bard i oktober 1940 og kom med i fluktplanen i november, etter sam­tale med Engen. Vitnet skulle være kokk under en eventuell flukt. Un­der overtakelsen av fartøyet be­voktet han den ene inngangen, mens Engen gikk inn i styrehuset fra den an­dre siden. Han hørte således ikke ordrett hva Engen hadde sagt til skipper Svendsen.

Lagmannen spør ham om Grøn­land var nevnt og amerikanske fly­plasser. – Vi skulle til England eller Island, vi hadde ikke noe på Grønland å gjøre. – Statsadvoka­ten skyter inn et spørsmål om det sto dem fritt å reise fra Svalbard til Norge, i tilfelle de ikke likte seg på Svalbard.

 – Vitnet: Ja.

Om lekkasjen uttalte vitnet at da de merket vann i maskinen, ba Engen om at Sørensen måtte se et­ter om de er noe i vegen med hyl­sen. Svendsen ble også spurt om hva det kunne være, og han hadde da ment det var lekkasje de hadde på­dratt seg i isen.

Vitnet hadde møtt styrmann Svendsen i gangen og fikk nesten et lite sjokk, da denne fortalte om overgivelsen. – Vet du det ikke, så skal du få vite det, had­de han sagt – og trukket fram en revolver, som vitnet kjente igjen som Engens. Vitnet var imidlertid ikke blitt direkte truet med revolveren.

Vitnet hadde ikke deltatt eller hørt noe bestemt om hva betingel­sene for overgivelsen var, men han framholdt at de alle ble skuffet da kursen ble lagt mot øst igjen. – Rødaas og Engen hadde da bl. a ut­talt at de ikke hadde regnet med en slik skuffelse. De hadde ventet at Svendsen holdt løftet sitt.

Påfallende hurtig lensing

Ellers bemerket vitnet, som fikk hente maten fra byssa, at bare 3–4 timer etter overgivelsen var maskinen lenset for vann. Det så han ved å gløtte ned i maskin­en underveis til byssa. Han syn­tes de var merkelig, og kom da på at det var lureri med i spillet. Vitnet hadde trimmet ned kull­ene fra dokk, for de forlot is­kanten og selv smurt det ene mantellokket. De hadde hatt rolig vær og ikke mistet noe av bunkersen. Ute møtte de en liten kuling med en del tungsjø, men det var ingen direkte fare for fartøyet, mente han.

Aktor framholdt at skipper Svendsen hadde sagt det gjaldt livet for alle. – Jeg kan ikke skjønne at Svendsen som gammel sjømann, kan si slikt. Det var vær å gå dit en lystet.    

Om episoden ved Bjørnøya for­klarte vitnet seg overensstemmende med vitnet Amundsen. Vitnet husker han hentet mat fra byssa, da Rød­aas gjorde skipper Svendsen opp­merksom på konsekvensene. Likeså hendelsen med politifolkene. Der var det sagt at de hadde noe å bru­ke, hvis de ikke ville bunkre.

I tilknytning til et spørsmål fra lagmannen om hvorfor det ikke ble forsøkt å sette folkene i land på Jan Mayen, svarte Svendsen at de visste ikke hvor «Isbjørn» befant seg. Han fikk tatt en høyde ved midnatt på overgivelsesdagen, men kronometret var da stanset, så har fikk bare bredden. (Etter kart Svendsen nå legger fram i retten har «Isbjørn» vært 25 kvartmil nordøst av Jan Mayen, da den snudde). Svendsen sier videre at han heller ikke visste om det den gang var folk på Jan Mayen.

Styrmann Svendsen som kom med et par innvendinger til vit­net, påsto at alle – både våre og deres folk – var sjøsyke, og vi kunne gått under.

– Jeg visste ikke hva sjøsyke var, svarte vitnet, som forteller han aldri har vært sjøsyk.  Vitnet svarer han har drevet fi­ske i 10 år, da lagmannen spør om han har reist tidligere. – Vitnet innrømmer dog at et par mann av deres folk muligens kunne vært en del sjøsyk, men alle kunne ikke være oppe på en gang. De kom opp hvis en had­de bruk for dem.

«Enighet om å gå til Island».

Etter pausen i går var Roald Melsbø første vitne. I forklaringa si fortalte han at han hadde fått greie på planene om kupp ombord i «Isbjørn» med det samme han kom med isbryteren oppover. Han var villig til å delta. De tre andre av mannskapet som ble innvidd i plan­ene på forhånd, var Helmersen, Tøgersen og Benjaminsen. Karene var enige om at de skulle gå til Is­land. – På aktors spørsmål erklæ­rer han seg helt sikker på at Engen sa de skulle dit.

Planen til karene omfattet også overfarten til isen, og at de skulle følge iskanten derfra. Om de ikke akkurat kom til Island, ville de i hvert fall søke å få kontakt med skip i islandske farvann. Været var rolig både på turen til isen og un­der farta langs iskanten, og noe kol ble ikke skyllet overbord. «Isbjørn» gikk langs isen i 2½ døgn, og 5–6 timer i åpen sjø før de overga skipet til Svendsen & Co.

Halstensen arbeidet, men vannet steg.

Vitnet forklarer videre at ma­skinist Halstensen ble tilkalt flere ganger for å rette på ugreie i maskinen, bl. a. hadde Halstensen, etter hva han sa sjøl, rettet på lensepumpa da det begynte komme vann inn i maskinrom­met, men vannet steg likevel. «Isbjørn» hadde en del vann inne da skipet nådde isen, men det var først etter omlag l½ døgns gang da vanskene for alvor begynte å melde seg. Likevel varslet aldri noen fare for skipet eller mannskapet, og etter overtakelsen ville det ikke vært noe som hindret kaptein Svendsen i å gå til­bake til isen og legge seg i le der mens kulingen varte.

Vitnet hørte ikke sjøl uttalelsene i forbindelse med overgivelsen av skipet til Svendsen, men fikk refe­rert av Rødaas at Svendsen hadde lovet å føre karene til nøytral hamn. Poenget var i det hele tatt at situa­sjonen for Engens folk ikke skulle forverres, og karene trodde de ville ende på Island.

Nok kol til Island?

Størrelsen på kolbeholdningen da Svendsen overtok, kjenner ikke vit­net nøyaktig, men han anslår den til halvparten av det opprinnelige kvantum. – På aktors spørsmål opplyser han videre at de diskuter­te hva Halstensen kunne ha gjort for noen trick med lensinga, men ingen visste noe sikkert og slikt hadde forekommet.

 Disposisjonene til Engen og de andre patriotene var hele tida for­nuftige, fortsetter vitnet, og det ble ikke sløset med kol. I isen gikk en dessuten med sakte fart og skadet sikkert ikke skipet.

Tilslutt understreker han at det aldri har vært tale om å gå til Grønland. Motivet for flukten var å slutte seg til styrkene i England. Når vitnet i sjøfor­klaringa hevdet at de skulle til Grønland, var det etter avtale for å forsøke å bluffe tyskerne.

Ikke noe overvann ned i maskinen.

Tiltalte kaptein Svendsen får ordet etter Melsbø og retter noen spørs­mål som denne imidlertid svarer greit på. Svendsen hevdet ellers at grunnen til at det ble slutt med vannet i maskinen etter at han overtok, var omlegginga av kursen, slik at det ikke trengte mere over­vann ned i skipet.

Til dette bemerker Melsbø at det ikke kom noe overvann inn mens de hadde «Isbjørn». Lukene var skal­ket, bunkerslukene satt på og kjettingklyssene var pakket igjen med sekker.

Tiltalte styrmann Svendsen har også ordet og uttrykker sin dype skuffelse over at Melsbø, som var en slik grei kar, deltok i kuppet. Svendsen arbeider seg etter hvert opp i affekt og slynger ut: «Vi har ikke fått anledning til å forsvare oss» – Han sier ikke mer etter lagmannens rolige bemerkning: «Jeg synes De har gjort det hele tia!»

– – –

Neste vitne er maskinist Hans A. Hansen, Balsfjord. Han var med «Isbjørn» som 2. maskinist på den skjebnesvangre turen. Hansen for­klarer seg om overtakelsen av skipet og om vanskelighetene med maski­nen. Han hadde også vært nede og rettet på forskjellig, men hadde ikke gjort noe galt.

– – –

«En fullstendig norsk af­fære, lovte tyskerne.

Tidligere politimester i Tromsø, Hans Egil Fiane, var neste mann i vitneboksen. Han var borte på tje­nestereise i de dagene telegramme­ne om «Isbjørn» var kommet, og fant at politifullmektig Lange had­de referert dem til Sipo og den ty­ske admiral m. fl., da han vendte tilbake.        

Lange fortalte at «Isbjørn» lå ved Bjørnøya og trengte assistanse, og Fiane ringte Store Norske i Har­stad for å høre om selskapet hadde en båt som kunne sendes oppover. Det var imidlertid ikke mulig å skaffe båt der og en fikk ordnet med lån av «Sogningen».

Før en var kommet så langt, innfant det seg en tysk Sipo-mann på Fianes kontor for å konferere om saka. På spørsmål fikk po­litimesteren opplyst at «Isbjørn»-saka var en fullstendig norsk affære. Det eneste tyskerne ville ha greie på var hvilke norske straffebestemmelser som kunne ramme flyktningene. Da «Sog­ningen» skulle dra, ville tyskerne sende to Sipo-folk med de norske politifolkene, men lot være etter vitnets anmodning. At tyskerne, overtok hele affæ­ren da «Isbjørn» kom ned til Tromsø, var en fullstendig over­raskelse for vitnet.

De to siste vitnene i går var stuert Karl Jacobsen, Tranøy, og skipper Johs. A. Olsen, Tromsøya. Ingen av dem hadde noe særlig nytt å fortelle, og de gjorde seg fort fer­dige. Etter dem tok aktor fatt på en lang dokumentasjon av Bogers og Sverdrups redegjørelse for Ju­stisdepartementet i London. Det eneste poeng som kom fram var at Rødaas værelseskamerat Bai ikke hadde rapportert flukten, men bare fortalte om forberedelsene etter at Boger og Ross var blitt klare over at karene var forsvunnet.

Dag 4

Prosedyren i saka begynner

I et vel to timer langt prosedyre­innlegg sluttet aktor med å legge ned påstand om at de tre tiltalte måtte bli å felle etter tiltalebeslutningen. – For skipper Ingvald Svendsen og styrmann Ingvald Svendsen ble påstanden fengsel i 3–3½ år for hver av dem, samt rettighetstap i 10 år. For sysselmann Marlow ble på­stått fengsel i 1 år og 3 måneder, samt rettighetstap. Påstanden omfatter dessuten saksomkost­ninger for alle tre.

I dag tar forsvarerne til med sine innlegg, og saka blir først i etter­middag tatt opp til doms.

                                                *

Det var ikke mange tilhørere da lagmannsretten fortsatte behandlinga av «Isbjørn»-saka i går for­middag, men etter hvert kom det flere og flere, og før formiddags­pausen var både sal og galleri mer stappende fult enn de noen gang tidligere har vært i denne saka.

Lenger enn til dokumentasjonen kom en ikke før pause, men det var til gjengjeld en masse som ble gjennomgått. Aktor leste bl. a. opp uttalelser av Ingvald Svendsen og maskinist Halstensen i sjøforklar­inga 13. juni 1941. Det som spe­sielt interesserte var det de hadde uttalt om sabotasje for å skremme patriotene til å gi skipet fra seg. Det ble dokumenter at kaptein Svend­sen har uttalt at han antok Halstensen hadde koplet om pumpa slik at den fungerte galt, etter at de had­de snakket om å gjøre noe for å få skipet tilbake.

I Halstensens forklaring heter det rett ut at han unnlot å slå pumpekikken tilbake da han «re­parerte» pumpa ved en anled­ning. Følgen var at pumpa bare trakk sjø inn og ut og ikke len­set. Halstensen sier videre at dette ikke ble gjort etter over­enskomst med de andre. De had­de bare løselig drøftet en aksjon av et eller annet slag. Angående bunkersbeholdninga uttalte Halstensen i sjøforklaringa at de hadde 94 tonn inne ved avgan­gen fra Hotellnesset, mens han i ei senere forklaring i England i 1946 reduserte dette tallet til 80–90 tonn. Om beholdninga da de igjen overtok skipet, sier han i samme forbindelse at den var 20–25 tonn.

Her nevner han imidlertid ikke trickeriet med lensepumpa, men hevder at han gjorde sitt beste for å reparere den, og ikke hadde an­ledning til å skade, den da han all­tid var under bevoktning i maskin­rommet.

Einar Ekebo Kristoffersens for­klaring om saka, opptatt sommeren 1946, ble også lest opp. Her heter det bl. a. at etter kaptein Svendsens uttalelser til Gestapo, var «Isbjørn» ikke mer enn to timers gang fra Island ved Svendsen-karenes over­takelse av skipet.

Som 8. vitne var journalist Arne Hekkelstrand, Narvik, fremme i vitneboksen og forklarte seg om sin brors (en av de henrettede fra «Isbjørn») uttalelse. – Retten be­sluttet å få tilsendt et brev Hekkelstrands familie har fått fra advokat Martens om sabotasje ombord i «Isbjørn» mot patriotene etter over­takelsen av skipet. – Advokat Martens var forsvarer i krigsrettssaka mot patriotene.

Den siste dokumentasjonen som ble foretatt i formiddagens retts­møte var en redegjørelse fra besty­reren av Værvarslinga for Nord-Norge om været i den tida «Isbjørn» gjorde turen fra Svalbard til is­kanten og ned til Bjørnøya. Besty­reren savner opplysninger fra Jan Mayen, men antar at det var urolig vær i de dagene med stiv kuling omkring den 3. juni.

*

Før prosedyren tok til, fikk forsvarer Ree legge fram en ut­regning Sjømannsskolen på begjær­ing har utarbeidet etter den posi­sjon «Isbjørn» oppgis å ha vært i midt på dagen 3. juni – på det tidspunkt overgivelsen fant sted. «Isbjørn»s beliggenhet oppgis til 70 gr. 52 min. nord og 1 gr. 0 min. vest. Kapp Langanes på Island lå da 397 nautiske mil unna. Avstan­den til Norge (Vesterålen) var 346 n. m. Til Bjørnøya var det 412 n. m., mens det til munningen av Is­fjord på Svalbard var 490 n. m.

Skipper Svendsen bemerket til ut­regningen at det var først den 4. de fikk lengde og virkelig fikk be­stemt hvor de var.

– – –

Det er mange måter å yte fien­den bistand på, sa aktor under pro­sedyren. I denne sak var det gjort ved å nekte hjelp til patrioter som ville vestover for å slutte seg til våre væpnede styrker. En videre følge ble at de direkte foranlediget at patriotene falt i tyskernes hen­der. Underretningen til norsk po­liti om forholdet, måtte etter ak­tors mening, også være bistand til fienden i råd og dåd, i objektiv forstand.

Aktor innrømmet at saka etter hans oppfatning var en av de mest innviklede domstolene har hatt til behandling. Han følte seg imidler­tid overbeviset om at ofrene og de igjen værende, ville sagt det ikke skulle være nødvendig med hele 4 dagers rettsforhandlinger for å få dom på dem. På den annen side mente sikkert de tiltalte at 4 dagers rettsforhandlinger var for mye for å frifinne dem.

Aktor hadde inntrykk av at en­kelte på «Isbjørn» hadde gått med skylapper for øynene. 2. maskin­isten så bare veggene i sin lugar, mens kokken tenkte på sin bysse og sitt proviantskap. De to Svendsene synes overhodet ikke i stand å se hvilke følger turen tilbake ville få for de 14 patrioter. På Svalbard synes det som sysselmannen, ikke har villet ha noen å trø i sine sirkler. De maktet ikke å se det ytterst fortjenestefulle mål patriotene hadde satt seg. Det var ingen veg tilbake for dem. Den innsats patriotene var villig å yte, trakk hele handlingen deres opp på et høgt plan.

Aktor avviste alle forsøk fra de tiltalte på å begrunne fluktforsøket som umulig på grunn av mangler ombord. Det bød seg flere mulig­heter for ikke å gå tilbake, men det synes som det for befalet bare var om å komme tilbake til Svalbard – og tyskerne, da de igjen fikk herre­dømme over fartøyet. – Aktor la absolutt forsett i deres handle­måte.

Hva tiltalte Marlow angikk, hev­det aktor at det bak hans argumen­ter forutsatte en god nordmann som politimester i Tromsø, hva det den gang ikke var. En god nordmann ville dessuten skjønne alt, unntatt «stikkordet» underrett de rette myndigheter.

Store Norskes aktivitet kastet et mildere skjær over tiltaltes handlemåte, men det virket ikke straffefriende at en annen gjorde det samme som han. Tiltalte had­de ikke gjort forsøk på å holde tilbake saken et øyeblikk. Han hadde plikt til i en slik situasjon så langt som mulig, også å vare­ta de 14 patrioters interesser.

5. dag

Dommen avsagt.

Dommen i «Isbjørn»-saka ble av­sagt av Hålogaland lagmannsrett.

Tiltalte nr. 1. skipper Ingvald Svendsen, ble dømt til 3 års fengsel, tiltalte nr. 2 styrmann Ingvald Svendsen til 3 års tvangs­arbeid. Begge fikk rettighetstap i 10 år etter punktene 1, 2 og 4 i landssviklovens paragraf 10. Dess­uten ble de ilagt henholdsvis 300 og 200 kr. i saksomkostninger.

Tiltalte nr. 3 tidligere syssel­mann Wolmer Marlow ble frikjent.

For tiltalte nr. 1 og 2 har retten ved straffeutmålinga lagt til grunn at de ikke kunne regne med de far­lige følgene saka fikk for patriote­ne. Likevel ble det tatt et visst hen­syn til dette i skjerpende retning. Retten fremhever at ingen av de til­talte ønsket Engen og karene hans overgitt til tyskerne.

De tiltalte nr. 1 og 2 har vist en forferdende mangel på lojalitet over for regjeringa og folket, heter det videre i domspremissene. I formil­dende retning er det tatt hensyn til dere langvarige internering i Eng­land. For skipper Svendsen ble det i skjerpende retning videre tatt hen­syn til at han hadde stor innflytel­se ombord, mens hans høye alder virket formildende. For styrmann Svendsens tjener det som en undskyldning at han sto i et så sterkt avhengighetsforhold til sin onkel.

De tiltalte nr. 1 og 2 har forstått at de har ytet fienden bistand, og de var klar over at Norge var i krig.

 Retten finner at det var en rett­messig og fortjenestefull handling av Engen og karene hans å ville slutte seg til de allierte styrker, og uttaler at Svendsen-karene hadde plikt til å hjelpe dem med foretaket, i stedet for å hindre det og bringe karene opp i en situasjon de ikke kunne mestre.

Videre uttaler retten at det er godtgjort at maskinist Halstensen har øvet sabotasje mot okkupantene ved å slå om pumpekikken slik at lensepumpa su­get inn vann. Dette gjorde han etter tilskyndelse av de tiltalte Svendsen-karene, og etter stadi­ge drøftinger om en måte å få skipet tilbake på – hvor de to tiltalte hadde uttalt ønske om få gjort sabotasje.

Retten finner det ikke fastslått at okkupantene ble lovet av skipper Svendsen å bli ført til Island. Han holdt spørsmålet åpent ved uttryk­ket nøytral hamn, som både kunne bety Island og Svalbard.

En finner det bevist at mangel på kol ikke hindret skipper Svendsen i å gå til Island med «Isbjørn» etter overtakelsen. Tvert imot, skipet hadde mer enn nok kol til en slik tur, siden det gikk til Bjørnøya og enda hadde 5 tonn bunkers igjen ved ankomsten dit. Distansen til Is­land fra det sted der «Isbjørn» ble overtatt igjen av befalet, er nemlig kortere enn til Bjørnøya, etter sjøfartsmyndiges utregnin­ger.

Skipper Svendsen kunne også gått til iskanten og verftet der til uværet ga seg. Det viste seg at skipet ikke var lekk, og noen nødstilstand forelå ikke. Det var bare okkupantene som trodde det på grunn av sabota­sjen i maskinrommet.