Print Friendly, PDF & Email

Nygift på Svalbard

Nygift på Svalbard

av Inger Berset

(Alle kvinners blad nr. 7-8 1951)

Siden De nå har lovet hinannen å leve sammen i ekteskap, erklærer jeg dere for rette ektefolk å være – –.

For første gang lød disse høytidelige og for­pliktende ord i det nye vigselsrommet i sysselmanngården på Svalbard, der to lykkelige unge par en dag i høst ble vigd av konstituert sysselmann Øystein Høgebøl.

I dager og uker har snekkere og malere un­der overarkitekt Westbys årvåkne blikk her­jet over hele huset for å sette det i represen­tativ stand til sysselmann Balstad og hans frue kom tilbake fra sitt Norges-besøk. Og har tempoet vært hektisk før, så blir det ikke min­dre travelt nå, da det på få dager gjelder å få alt mest mulig presentabelt til bryllupet.

Vigselsrommet, som også skal tjene som rettslokale, ligger i annen etasje i tårnet, som forbinder den vakre gildestova i solid Namdalstømmer med selve våningshuset. For an­ledningen blir trappen fra hallen opp til vig­selsrommet belagt med tepper. Selve rommet, med de høye, smale vinduene, hvor de hvitrappede veggene knapt er tørre og taklykten så vidt kommet på plass, blir fiffet opp med malerier, høyryggede stoler og det norske flagg. Et provisorisk bord blir dekket med et burgunderfarget teppe, og da klokken nær­mer seg fire blir lysene i de vakre sølvlysestakene på bordet tent. Så er alt klart til å ta imot brudeparene.

Det blir livlig ute på tunet. Det er tvillinghvalpene Vanda og Vodka som med be­geistret bjeffing gir tilkjenne at noe er i gjære, og gjennom den mektige porten kommer akkurat det første paret, ingeniør Ragnar Schach og Signe Hasler, begge fra Oslo.

                      

Ekteskapsritualet leses for første gang i sysselmannsgården på Svalbard, idet kst. sysselmann Øistein Høgebøl vier ingeniør Ragnar Schach til Signe Hasler.

I flere dager har gravemaskin og bulldoser gjort sitt beste for å forandre leire, søle og vann til et anstendig tun, og heldigvis har brudeparet Svalbardskikk: de kommer i gum­mistøvler, det eneste forsvarlige fottøy på disse breddegrader, hvor veiene er bunnløs leire. Brudgommen er i smoking og bruden helt i hvitt, som en frapperende kontrast til de svarte kullkibbene som hele tiden seiler forbi i taubanen over hodene på oss, til og fra gruvene, mens de synger sin evige sang om arbeidets gang. Og det er nettopp brud­gommen, ingeniør Schach i Store Norske, som steller med taubanen og fraktingen av kull til lastekaia.

Venner og forlovere kommer til, og der har vi brudepar nr. 2, verkstedformann Herman Ruge Bentzen og hans tilkommende, den lyse, smilende Gerd Rød, begge fra Halden-kanten.

Verkstedformann ved Store Norske, Herman Ruge Bentzen og fru Gerd, født Rød, like etter vigselen. Brudebuketten er kunstig, men hvem skulle tro det!

Først dagen før har disse to bestemt seg til å ta dette viktige skrittet i dag – på Sval­bard hopper de over lysingsfristen. Det er kanskje eksemplet som smitter, for de to bru­dene in spe har nemlig vært reisekamerater på veien nordover. De kom med samme fly fra Oslo til Harstad og derfra med samme båt til Longyearbyen, og rakk å bli fine venner på turen de 3–4 døgnene mens de lå på hver sin benk i maskinistenes lugarer. Større bekvem­meligheter var det ikke ombord, og reisen var sikkert anstrengende nok. Men hva gjorde det? Kullbåten på vel 3000 tonn var lykkebåten «Felix», kaptein Mortensen, styrmennene, chiefen og resten av mannskapet var verdens hyggeligste besetning. Svalbard tok på seg søndagssmilet da båten seilte innover den storslåtte Isfjorden, og på kaia stod de vor­dende ektemenn og ventet. Ikke bare ekte­mennene, forresten, gode venner og kolleger fra Store Norske var møtt fram i jeep og lastebil for å rope hurra ved landgangen – kanskje også for å stille sin nysgjerrighet fortest mulig, det er ikke hver dag det kommer nytt tilskudd til det kvinnelige innslag i dette gruvesamfunnet.

Under seremonien rådet en høytidelig stemning idet vakre vigselsrommet. Etter at sysselmannfullmektigen hadde lest ritualet og Ragnar Schach og Signe Hasler var blitt mann og kone, kom turen til Herman Ruge Bentzen og Gerd Rød, mens det nybakte ektepar Schach nå var forlovere. Og så kom fotografen med sine blitzlamper, snorer og apparater. – Klar for kamera!

Sysselmannfullmektigen bød på forfrisk­ninger i gildestova med flammende peisild, og så møtte flaggsmykkede jeeps opp for å frakte parene tørrskodd over leirete veier og grumsete elvevann til messene, der venner og kolleger var møtt fram til smørbrød og øl.

Og så ble det fest! Med sanger, taler og telegrammer, musikk, musikk, musikk og dans over tilje til den lyse morgen – skjønt ut­trykket er vel ikke korrekt her, for lyst var det så lenge natten rakk.

En dag kommer jo striskjorta og havrelefsa, og jeg synes det kan være morsomt å se hvordan de to nye Longyear-fruene finner seg til rette i sine nye omgivelser, utvilsomt noe annerledes enn det de er vant til!

Fru Ruge Bentzen oppsøker jeg sent en kveld i maskinmessa, der hun er nattkokke for omtrent 100 mann som arbeider på verk­stedet. Arbeidstiden fra kl. 22 kveld til 6 mor­gen uken rundt, forekommer meg noe stri, men hun forteller at mannen også har nattskift. Da er det jo greitt, bare å snu litt på døgnet, så går det like fint. Og så lenge midnattssolen skinner og arbeidet i byen går døgnet rundt, kan det ene være like bra som det annet. Fru Ruge Bentzen skinner som en liten midnattssol selv og viser meg rundt i det trivelige kjøk­kenet med de mange komfyrer og kasseroller.

Foreløpig har ekteparet bare ett rom i det gamle sykehuset i den gamle Longyearbyen, som nærmest ble jevnet med jorden under kri­gen, men begge to spiser alle måltider i messa, og synes det er såre bra som det er. Det er visst ingen fare for at mørketiden skal virke knugende der i gården.

I en av de nye brakkene i funksjonærbyen har Schach og frue fått en hyggelig treroms leilighet. Da jeg en dag ser innom, fin­ner jeg fruen på kjøkkenet ivrig opptatt med å pakke ut sin første proviantkasse. Funksjo­nærene i Store Norske, som har familiehusholdning, får nemlig hver uke sendt opp en kasse fra matlageret, så husmødrene slipper lettvint fra problemet med å skaffe mat i hu­set. Jo mer fru Schach pakker ut, desto større blir begeistringen, og sannelig er her ikke mye som kan glede et husmorhjerte: bokser med ananas og ferskener, asparges, kokesjokolade og tørret frukt! Melk må de riktig­nok som oftest unnvære, det som stedets få kyr kan prestere av varen går i første omgang til barn og syke, og friske grønnsaker og frukt er også ukjente begreper her. Til gjengjeld spiser de fleste seg etterhånden lei på de lek­reste hermetiske sydfrukter og så vel kaffe som sukker er urasjonert.

Ved siden av komfyren – som selvsagt fyres med Svalbard-kull – står en kum, og jeg spør hva den brukes til. Jo. det er der de tiner is om vinteren, is som blir fraktet lange veier fra en isdam og blir tint til dyre vann­dråper som må behandles med ærbødighet og omtanke. Om sommeren blir regnvannet sam­let opp i store beholdere og ført videre til husene i rør, som på grunn av hundremeter dyp tele må legges oppå jorden. Da er vannpro­blemet enkelt, men om vinteren er det luksus å ta seg et bad, og noe sånt som vannklosetter forekommer ikke.

Fru Schach er imidlertid bare begeistret. Hun ser vinteren og fremtiden ivrig i møte, og de forholdsvis få fruene som bor her oppe, avstengt fra utenverdenen fra oktober til mai, forstår kunsten å kose seg i vintermånedene, som de samstemt påstår faller alt annet enn lange.

En annen ung frue treffer jeg i en firemannsbolig på Skjæringa, rett opp for kaien, hvor også sysselmanngården og telegrafbygningen ligger. Det er den 21 år gamle Jorunn Andersen, gift med en av formennene ved Store Norske, Barry Andersen. Av sine venner blir hun alltid omtalt som ”fru Barry”. Hun er født i Longyearbyen og vigd i sysselmann­gården, og i sommer ble datteren Britt døpt samme sted, med sysselmannen og fruen som faddere. Vesle Britt, som nå er 8–9 måneder gammel, er en livlig liten krabat med spil­lende brune øyne, akkurat som sin mor. Hun oppfarer seg som friske og velstelte unger flest, men allikevel er det noe spesielt som preger henne: Hun er første baby av annen generasjon som er født på Svalbard!

Fru Jorunn Andersen er selv født i Longyearbyen – og det er hennes datter Britt også.

Jeg kommer helt overraskende, men blir hjertelig mottatt av fru Barry, som viser meg rundt i den koselige leiligheten og byr på kaffe, med ikke mindre enn to hjemmebakte bløtkaker til. Fra vinduene er det utsikt til bautaplassen med minnesteinen over krigens falne og til klokketårnet. Her henger en kirkeklokke som to av gruvearbeiderne har støpt i fritiden, og her ringes høytidene inn, mens innbyggerne venter på at kirken deres skal bli bygd opp igjen. Landskapet utenfor virker ellers grått og ensformig, men i vin­duskarmen blomstrer velstelte potteplanter. – Om vinteren er det vanskelig nok å få dem til å trives, sier Jorunn, – det blir ikke nok lys. Friske blomster er noe av det de må savne her oppe, om sommeren vokser det riktignok små tapre eksemplarer av valmue, saksifraga og myrull opp av leire og stein, men de er fredet.

Det er ikke vanskelig å se at fru Barry trives, der hun sitter i en lys, sommerlig huskjole med Britt på fanget. Hun stråler av tykke og velvære og savner ingenting. Både hun og mannen hennes er ivrige skiløpere, og tar mange fine turer i fjellet om vinteren. Om sommeren farter de rundt i fjordene med mo­torbåt, og ellers er det ikke vanskelig å få tiden til å gå med hus og barn som skal holdes i tipp topp stand.

En gang om året er de gjerne ”nede” i Norge på ferie. Jorunn er selv fra Ibestad, mens mannen er fra Orkanger. Jorunns far må sies å være Svalbard-veteran med 19 vintre og 24 somre bak seg her oppe. Under krigen ble hele familien, mor og far med 6 barn i alderen 18 til 2 år evakuert sammen med res­ten av befolkningen til Storbritannia.

 – Jeg var jo bare 11 år den gangen, sier Jorunn, – så jeg syntes det var spennende og festlig alt sammen, og jeg kunne ikke begripe hvorfor mor gråt da vi kom ombord i krysse­ren. Vi fikk jo sjokolade og kaker og fikk til og med se Mickey Mouse-film! Og i Storbri­tannia likte jeg meg godt. Jeg gikk på den norske skolen i Skottland og det kan ikke nok fremheves hvor mye som ble gjort for oss norske barn der. Kirkeminister Hjelmtvedt var som en far for oss. En gang vartet jeg opp Kongen også, det var i Norske-klubben i London.

Da vi drog hjem, kom vi først til Norge, men jeg syntes likesom ikke jeg var kommet hjem før jeg var i Longyearbyen. Det var Svalbard jeg lengtet etter mens vi var i land­flyktighet og det er her jeg hører hjemme. Men stedet var jo i mellomtiden praktisk talt helt rasert, så det var å ta fatt fra nytt.

Jeg tror Svalbard trygt kan se fremtiden i møte med så staute representanter for første og annen generasjon. Om ikke alt for lenge finner vi nok tredje generasjon der også.