Print Friendly, PDF & Email

Ishavsskipper Johan Peter Kornelius Olsen

Arbeidermagasinet nr. 29 1940

     Johan P. T. Olsen (9/4-1879 – 1958) ser ut akkurat slik som en venter det. En liten traust herre med skalk og sigarett og sjømannssleng. Sikker, med auer av panserstål. Sterk, med en sammenknødd kropp. Ytterlig uredd og dyktig som bare pokker. En glad og lettlivet kar som alle må like.

Johan Olsen på «Veslekari» er blitt et begrep på Ishavet, en institusjon. De to, skuta og mannen, hører sammen, som Marø og «Polarbjørn», Schjel­derup og «Quest», ja, som flesk og bønner. En skipper med ei skute som redskap.

Når Johan Olsen en gang om mange år dør, da får vi ta og stoppe ham ut og plassere ham i Sjø­fartsmuseet under merket «100 pst. ishavskar». For det er han.

Dessuten er han en mer enn landskjent person­lighet som mer enn kanskje noen annen har lagt grunnlaget for ny norsk ekspansjon på den nord­lige halvkulen. En foregangsmann som med rime­lig rettferd nå burde vært millionær, men som ikke er annet enn han alltid har vært: En av Norges mest overlegne ishavsmenn.

For noen tid siden ble han utnevnt til ridder av St. Olav. Men man har titt hengt storkorset på mindre menn enn ham. Om femti år står der en statue av ham på kaia i Ålesund. Vær sikker! For Johan Olsen er av de menneskene som kaster lys langt framfor seg. Og der han hittil har vist veien, vil hele flåter av norske fartøy følge i framtiden. Der ligger alt mange i kjølvannet hans, men mang­foldige flere blir det. Bare se til!

La oss så se på hva denne ishavsridderen har opplevd og utrettet:

Johan Peter Kornelius Olsen er født i Ålesund 1879. Han gikk tidlig til sjøs og passerte gradene i koffardifarten. Enogtjue år gammel finner vi ham som fører av fartøy. Senere har han drevet med det. Og med mye annet.

Han var den første som brukte motor på Ishavet. Det var i 1905 alt. Pussig nok fører han i dag et av de få dampskipene som vi har att i seilflåten vår.

Det var i 1911 og 1912 han gjorde den store opp­dagelsen som kom til å få slik stor betydning for fiskeribedriften. Og som vil få større betydning for hvert år som går. Da fant han nemlig de store forekomstene av kveite og torsk på bankene i Davisstredet vest om Grønland.

Han lå på kvalrossfangst med dampkutteren «Hisø» av Ålesund i Baffinsbukta og hadde nok rent på vona tatt med noe fiskeredskap. Fisk fikk han all right. Mer kanskje enn han hadde ventet. Men Davisstredet ligger jo langt unna, og fartøye­ne den gangen var lite beregnet på havfiske bak så store avstander. Derfor holdt han kjeft om opp­dagelsen sin i hele 12 år. Bare det er jo en presta­sjon.

Men i 1923 forsto Johan Olsen at tidens fylde var inne. Det var blitt gressent med fisk i de nære farvann, og skutene var nå mer høvelig.

Så skulle en vel tru at han oppsøkte en rikmann og fikk startet et selskap med seg sjøl som administrerende? Vel, – det hadde kanskje både De og jeg gjort, og ingen kunne sagt noe til det. En­hver kan jo være seg sjøl nærmest. Og her lå jo store verdier og ventet.

Johan Olsen er en mer enn merkelig kar. Han tillyste møte i Ålesunds skipperforening, og der fortalte han kolleger og redere om de store mu­lighetene vest i havet. Forretningshemmelighet? Jøsses! Olsen sa: – Jeg har funnet et av verdens rikeste fiskefelter. Der er verdier for millioner. Gå og ta dem! Men se til å få noen brukbare ham­ner åpnet på det lukte Grønland.

Vi vet hvordan det gikk. Først sprette forsøk. Olsen var sjøl i vei med «Polarbjørn» i 1925 og tok last av kveite og torsk. Så kom de store norsk-engelske kveite-ekspedisjonene, – «Helder» og de andre. Han førte «Helder» i 1926.

Men egentlig allmenn betydning fikk oppdagelsen hans først i 1935 da danskene omsider åpnet den første hamna, Færingehavn på Vest-Grønland. Først da kunne de jevne, kapital-lause fiskerne våre slippe til. Med de små skutene var de av­hengig av opplag og vannfylling i land nært ved bankene.

Vi står i dag ennå ved begynnelsen. I fjor dro mange skuter til Vest-Grønland. Mest møringer.

I år er det blitt mange flere, – og Nord-Norge er kommet med. Foruten naturligvis færinger, fransk­menn, islendere, engelskmenn osv. En storbedrift er i emning. Administrasjonen var heldigvis tid­lig klar over denne allmenne utviklingen. I 1935 bevilget Handelsdepartementet midler til Svalbard-kontoret, slik at vår kommandørkaptein Rolf von Krogh kunne lodde opp de viktigste bankene der vest. Nå har fiskerne brukbare sjøkart å gå og drifte etter. Snart må vel danskene gi etter for kravet om minst en havn til. Og så skal dere få se på greier. Nevnes skal det at arbeiderregjerin­gen har sett mulighetene og hjulpet mange fiskere til høvelige skuter. Fint! Bare fortsett. La fisker­ne eie båtene sine sjøl.

Men denne utviklingen, – hele bedriften skyl­des Johan Olsen. En dansk ekspert undersøkte de samme bankene i sin tid og fant ut at der ikke fantes drivverdige forekomster. Om nå den norske skipperen ikke hadde forstått tingene bedre.

I mens var Johan Olsen ute på andre felter med nye forsøk. Alt i 1915 var han med steambarken «Njørd» og drev selfangst ved Newfoundland. Første nordmann der. Og da Kvitsjøen slo feil noen år, skrev han straks i avisene: – Prøv New­foundland. Der er nye muligheter for norsk sel­fangst. Forsøk ble gjort i fjor med regjeringens garanti. I år prøvde flere. Det har jo gått bra – for de skutene som nådde fram. Men forlisene under veis viser at regjering og storting også her må hjelpe folka til høvelige skuter. Jeg har skre­vet det ofte nok. Mulighetene har Johan Olsen pekt på. Skaff folka midlene til å utnytte dem.

Men hvorfor fortsatte ikke Olsen på Newfound­land sjøl. Spør ham! Han fikk visst interesse for en ny fangst. Dro etter kval på Vest-Grønland. Fra 1918, da han fikk «Veslekari» å føre, til 1923 drev han etter kval og sel på ymse felter. En tur var han på fangst nede ved Gibraltar.

I 1923 spilte danskene ham et slemt puss. Han lå utfor vestkysten med to kvalskrotter ved skips­siden, da en dansk kolonibestyrer sendte ham en skrivelse med kajakkbud. Befolkningen lider nød, skrev han. Vil De ikke i barmhjertighets navn komme inn til oss med alt det deilige kjøttet? Og Olsen bugserte straks skrottene fram til kolonien.

Da kom det danske oppsynsskipet og arresterte «Veslekari». Tross i de svoltne eskimoene og embedsmannens skriftlige bønn. Tross i all anstendigskipet en følelig mulkt for å ha gått innsjøgrensen. Det var en svinsk historie som vi sent skal glemme. Johan Olsen ga opp hele kval­fangsten da.

I stedet prøvde han på en ny fangst. Han dro i 1924 med «Veslekari» til Novaja Semlja og Sibir på kvitfisk-fangst. Kanskje kunne det og blitt til noe om ikke Sovjet hadde hevdet suverenitet over polarsektoren sin.

I 1927 finner vi Olsen igjen på kvalfangst – ved portugisisk Angola i Vest-Afrika. Og i de neste to årene drev han under Svalbard. Siden 1933 har han igjen ført sin gamle, gode «Kari» for Elling Aarseth, Ålesund. Nå bare på selfangst. Første året tok han 13 tusen dyr, – og det er en rekord som neppe blir slått så snart.

Allmennheten kjenner best Johan Olsen som den skipperen vi sender ut på unnsetningsekspedisjoner i Arktis. Er noen i nød der nord, så blir det oftest han som blir sendt til hjelp.

Alt høsten 1917 førte han D/S «Flemsøy» på leiting etter alle de selfangerne som var blitt borte i Vestisen. Han fant bare en knust fangstbåt på Island.

I 1924 berget han mannskapene da «Draugen» og «Kapp Flora» gikk ned i Kvitsjøen. Og som­meren 1928 leita han etter Amundsen, leid av miss Boyd. Da «Istind» sank i Vestisen i 1936, berget han mannskapet.

Da Svalbard-kontorets avløsningsekspedisjon i 1935 ble fast i Grønlands-isen med «Buskø», ble Olsen sendt til unnsetning med «Veslekari». «Buskø» greide seg sjøl, og «Kari» holdt på å bli skrudd ned. Men det gikk bra med begge.

Etter jordskjelvene på Jan Mayen i 1936 ble Johan Olsen seint i november sendt til unnsetning av den meteorologiske stasjonen der.

Senest nå i vår var han borte under Grønland med det flyet som hentet hjem den sjuke franske greven Gaston Micard.

Det er mye, men ikke vet nå jeg om alt er kom­met med.

Så har altså Johan Olsen i fire somrer dradd omkring på polkalotten med miss Boyd. Og hun er blitt verdensberømt på det. Mens Olsen på sin side vel er det eneste mannfolket som missen har ubetinget tillit til.

På en av disse turene rendte «Kari» på grunn innerst i Geologfjorden på Øst-Grønland. Ikke var det planer om å komme av ved egen hjelp, og alle andre fartøy var gått hjemover. Det spøkte for forlis og overvintring.

Da hektet Olsen en trosse fast i et av de store isfjella som driver om på den fjordtarmen. Og isen hadde tyngde og fart nok til å dra skuta flott. Flott! Ikke sant?

Ja, dette var hva skipper Johan Olsen har ut­rettet hittil. Han har likevel ennå mye å utrette, mange å berge og mange å unnsette. Går noe skjevt der nord, da får vi igjen høre et vist råd og en klok rettledning. En rolig stemme. Slik er han nå denne firkantete og allvitende skipperen.