Finnmarksposten 17. september 1931
Det var nok mange som la merke til en gammel, hvithåret sjøulk som en søndag i sommer gikk ombord i «Monte Rosa». De som kjente ham, de visste at nu skulde ishavsskipper Fredrik Grønbeck Olsen ombord i turistbåten som islos. Og med Fredrik Olsen på broen har de store kolossene vært i sikker varetekt, når de stevnet op mot iskanten og de vanskelige farvann ved Spitsbergen.
Jeg sitter med nogen dokumenter foran mig, som til fulle viser det: attester på 3 forskjellige sprog fra kapteiner og ledere for videnskabelige ekspedisjoner – og fra hans redere her i Hammerfest.
Nu er turistsesongen forbi for iår, og Fredrik Olsen spaserer sin daglige tur rundt kaiene igjen.
Til tross for at han går i sitt 77de år, er han i god vigør, og følger med i alt som står haus tidligere arbeide – ishavsfangsten nær, Grønlandssaken ikke minst!
Vi avla for nogen dager siden en visitt hos skipper Olsen i hans hyggelige hus oppe på Blåsenborg, og som ventelig var hadde Olsen litt å si om gamle dager.
– Det er 13 år nu, siden jeg la op som ishavsskipper, begynner han, da hadde jeg drevet fangstmannens dont i 35 – 36 år og vært på alle fangstfelter fra Grønland til Karahavet. Jeg er forresten født i Vesterålen, hvis De vil ha rede på det. 16 år gammel kom jeg hit til Hammerfest. Og så blev jeg fangstmann da. I årenes løp har jeg ført ishavsskuter for Finckenhagen, Nissen og Robertson, for Brodtkorb, Vardø og for Georg Arntsen, Tromsø, lengst var jeg hos Finckenhagen, hvor jeg hadde skutene «Freia» og «Avance». Heldig har jeg vært all min tid, ikke en eneste av de skuter jeg har fort, har fått skade.
Ishavsfangsten betydde vel mer for byen dengang enn den nu gjør?
Før og nu.
Å, det er ikke lignament nu! Bare barneleik med ishavsfangsten i våre dag sammenlignet med da. Det var nok en 30 skuter som hørte hjemme her, da bedriften var i sin blomstring. De fleste var seilfartøier, og de satte jo sitt preg på byen når de lå i havn.
Bedriften stod vel på sitt høieste under krigen – økonomisk sett, det var kolossale priser på produktene, men til gjengjeld var del ikke den gang så mange fartøier som før i tiden. Hammerfest stod som nr. 1 i rekken blandt ishavsbyene fremover til krigen, det er først i den senere tid at Tromsø og Aalesund har distansert den. Søndmøringerne skal forresten ha det ordet av mig at de er tapre folk på sjøen i all slags drift. Det kan jeg si av erfaring, for jeg har vært i lag med dem en vinter på bankfiske på Ålesundskanten.
– – –
Under en prat med en gammel ishavsskipper undgår man ikke Grønlandsspørsmålet.
Fredrik Olsen har ligget borte ved Øst-Grønland på fangst flere ganger, og han vet derfor hvad han snakker om.
– Der er gode muligheter for nordmennene, sier han, de er de eneste som kan utnytte landet.
Når man riktig skulde gå middelveien, burde landet uten videre vært delt midtefter fra nord til sør, så hadde Danmark fått vestkysten og Norge østkysten. Før blir det heller ikke godt vennskap mellem landene.
Ishavslitteraturen
– Hvad sier De om Lars Hansen da, og skildringerne hans fra Ishavet?
– Lars Hansen er en gammel venn av mig det, det vil si, han er blitt litt fornærmet på mig, fordi jeg har sagt at han overdriver bra i sine bøker. Ellers gir han op navn på fartøier som ikke engang har vært i de farvann han skriver om. Men det skal han allikevel ha, at ingen har skrevet såpass som han om livet på Ishavet.
– Enn Welle-Strand da?
– Ja han er jo vesteråling akkurat som jeg, han, foreldrene hans kjenner jeg godt. Jeg har ikke lest så meget av det Edvard Welle-Strand har skrevet, men en del jeg kjenner til, virker troverdig, synes jeg.
– Hvordan liker De Dem blandt turistene?
– Jo, jeg skulde ha begynt før som islos, for det er et arbeide jeg setter pris på. Tyskerne er greie folk å ha med å gjøre, ombord på «Monte Rosa» var alle sammen, fra den høyeste til den laveste, som en eneste stor familie.
– – Jeg får et traust håndtrykk av gamle skipper Olsen, da jeg tar farvel.
Men for jeg setter siste punktum i denne epistel, må det være mig tillatt å nevne et trekk hos ham, som fortjener å bli almindelig kjent. For jeg tror det er få som vet at han har reddet 21 menneskeliv.
Både her hjemme i Hammerfest og på fiske og fangst ved kysten og i Nord-, Øst- og Vestisen har Fredrik Olsen satt livet inn for å redde andres liv. På sine gamle dager fortjener han derfor en offentlig påskjønnelse, og jeg håper han får den med det første. Hadde Fredrik Olsen, visst at jeg gav intervjuet denne tilføielse, hadde han sikkert ut fra sin medfødte bedskjedenhet protestert, men dermed får det nu være som det vil.
Carnegies heltefond for Norge er gjort opmerksom på at det her er et tilfelle, hvor offentlig påskjønnelse er på sin plass, men fondets regler bestemmer – uvisst av hvilken grunn – at heltedåder som ligger over 5 år tilbake i tiden, ikke kan belønnes.
Den påskjønnelse Fredrik G. Olsen bør ha – og som vi går utfra at han får – den må altså komme fra annet hold.
Sth