Print Friendly, PDF & Email

Gullgruva i Bellsund

Gullgruva i Bellsund

Av Carl S. Sæther  (Tromsø 9/4-34)

Blant de mange mislykte grubeforetagender på Spitsbergen er det ett tiltak, som i sin tid blev latterliggjort og vakte munterhet blant de skolelærte ingeniører. Jeg husker spesielt et fremtredende svensk fagskrift, som gjorde narr av denne prøvedrift, og dog var «Gullgruva» i Bellsund helt forsvarlig fra en praktisk skjerpers synspunkt.

Når engelskmennene skjerpet på Spitsbergen var kull av ingen synderlig interesse. Der er kull under hele distrikter i England, som er urørt, og man har altfor god greie på kulldrift til å bli blendet av rikdommen den veien. Gull derimot har all sin dag hatt glans omkring sig:

Det var muligheten for gull som drog Ernst Mansfield dit opp i 1905. Om gull fra en skjerpers synspunkt er det å si, at gull kan findes overalt. Ikke så å forstå at det er sannsynlig at det finnes, men det er altså mulig. Dette er for eksempel ikke tilfellet med kull, for kull kan kun finnes under bestemte forutsetninger. Det er en anerkjent setning som skjerpere i alle verdensdeler pleier å si: Gull finnes der hvor du finner det.

En meget erfaren amerikansk ingeniør sa engang til mig, at det var to setninger han hadde hørt av skjerpere hvor hen han kom. Den ene var det der om gullet, og det annet var: Åren blir rikere dess lengere du kommer ned i fjellet.

Da ennu Spitsbergen var ukjent land, og folk enda ikke visste for et «hungri» land det er på metaller, sa det sig selv at det var verd å prøve det for gull.

I Bellsund er der et fjell, som nordmennene kaller Ingeborgsfjell en hel fjellkjede for så vidt, og Mansfield bestemte sig for å forsøke dette. Det er meget bratt og ligger ganske nær sjøen, med en flate mellem. Mansfields teori var at i tusener og tusener av år har vannet i snøløsningen fosset nedover fjellet, og hvis der fantes gull i det, vilde støv ha fulgt med det jordsmonn som bekkene river med sig. Når vannet på sin vei til havet treffer på fast fjell, spesielt porøst sandstensfjell, vil gullstøv, hvis det finnes, avsette sig  i det faste fjell. Han mente det var noenlunde likt hvad man kaller The Reef i Syd-Afrika.

Han overvintret ett år i en liten fangsthytte nær Hagerups fangstfolk, og det blev en lang vinter for ham som ikke var vant med forholdene om vinteren i ishavslandene. Da han kom tilbake til London, fikk han skrapt sammen kapital til å prøve Ingeborgsfjellet. Han fikk en 5-6 mann i Tromsø, som  han satte i gang i Bellsund under en engelsk stiger, Mangham den eldre. Fremgangsmåten var den vanlige. De gikk ned med en sjakt, og fra bunnen av sjakten gikk de med en tunnel gjennem det faste fjell ved sjøen under Ingeborgsfjellet, og dette holdt de på med hele vinteren.

Da prøver fra tunnelen kom til analyse i England, viste det sig ikke å være spor av gull, og alle de efterpåkloke ingeniører fikk sig en hjertelig latter over denne idioten som kastet vekk pengene slik.

En slik liten prøvedrift er imidlertid ingen høitidelig affære for spekulasjons-foretagender. En liten overveldende del av gullminering blir spekulasjon. Hadde engelskmennene fortsatt sin drift, og bygget ut anlegg også efter denne prøvedrift, kunde man ha vært enig i latteren, men at de øieblikkelig slutter op og skriver av hele kostendet som tap, det er nettop ikke tegn på dumhet. Når man tenker på Salangverket, Madmoderen og andre norske bergverk, som aldri hadde betingelser for å gå, og dog var anbefalt av de best utdannede ingeniører i Europa, og blev utbygget i stor målestokk, kostende millioner, er det ikke praktiske skjerper som Mansfield som taper ved sammenligningen.

Det år Mansfield overvintret skrev han et dikt dagen før solen blev synlig i februar, og dette dikt fant jeg efter hans død i hans dagbok.  Jeg synes det passer å ta et par hastig oversatte vers, fordi jeg skriver dette nettop dagen før vi venter å se solen igjen i Tromsø. Er vinteren lang her nede, er den to måneder lengere der nord, og når mørketiden travali for mange som vinterlivet har godt i blodet, kan man lett forstå sydlendingen Mansfields jubel over synet med himmelens konge.

Han skrev, dårlig oversatt, men forståelig:

Hvad bryr jeg mig om en orkan kan komme fnysende

Omkring min lille hytte ved det frosne hav

Og om en bitter snestorm nu kom frysende

Blir bare deserten som mig vintren gav.

Det er bare spøk og moro nu ved vilde stormer

Og 50 graders frost forvolder ingen sorgen.

Idag er jeg så lykkelig og glad for alle livets former:

For jeg vet at sola kommer hjem igjen i morgen

Det blir en fest hvis skyen er klar opefter

Så gamle sol kan vise sig, den lyse drott,

Å kunne se dens glade stråler efter lange vinternetter

Å kunne varme marven i min frosne skrott

Det kan nok hende at svarte skyer vil stanse

Well, så foretar jeg fra innbildningen en smule borgen,

Og tror at skyen er en livlig blå, med hvite kranser.

For jeg vet at Sola kommer hjem igjen imorgen.