Print Friendly, PDF & Email

Fangstmann og gårdbruker – Erling Enoksen

Av Bjarne H. Brobakk

Erling ble født den 13. juli 1903 på Sandøyra i Balsfjord, samme distrikt som så mange ishavsfarere kom ifra. Han var som ungdommer flest, og utfartstrangen og behov for arbeid og fortjeneste var stor. Tromsø ble første stopp i hans karriere. Her kjørte han med egne hester i by og havnetransport fra 15 års alderen.

Av gammel balsfjordkultur og kjennskap til ishavs- og overvintringsfangst, ble søket etter god fortjeneste og eventyrlyst for stor. Han hyrte seg som fangstmann med “Nordhavet” til Vesterisen vinteren 1919. Det ble god fangst og fortjeneste. Men sjøverken har vel satt respekt i mer solide karer enn Erling. Så det ble med denne ene turen på ishavet.

Søken mot nord, fangst og eventyrlyst opptok han, og det skulle bli Spitsbergen samme vår med jakten “Elida”, tidligere eiet og ført av skipper Nils Larsen, Balsfjord. På sommeren og høsten hadde han forskjellige jobber. Han likte seg på Spitsbergen, og ville bli. Da det kom rykter om nedsendelse med siste båt, tok han ingen sjanser og gjemte seg i bygningene ved gruveinngangen til “faren” var over. Da dro han til hollendernes kullgruvedrift i Green Harbourg, der han var kjøkkengutt den første vinteren, 1919-20. Her var flere kjente ved anlegget, blant dem Karl Øwre fra Sagelvvatnet, som han ble god kompis med.

Påfølgende vinter,1920-21, fikk han vaktmannstjeneste på Kapp Laila i Colesbay, for en russisk jøde med navnet Levin. Erling fikk denne vinteren tilnavnet “Coalbay”, et navn han skulle bære hele sin karriere der nord.

I oktober denne høsten fikk han også jobb på steintippen hos det Anglo russiske gruveselskapet i Gruvmant. I tillegg begynte han fangst etter rev i nærområdene. Veien til arbeidsplassen gikk i ulendt terreng, og han gikk i all slags vær til og fra skift. Underveis røktet han feller, så turen kunne bli både en og to mil lang. Erling fikk fangstteft og ville på nordsiden på de beste fangstfeltene.

På våren 1921 rodde han i sin nordlandsbåt fra Colesbay til Kings Bay, en strekning på ca 20 mil, tilsvarende Storsteinnes – Tromsø tur/retur. Han hadde opphold halvveis, i Forlandsundet, hvor han dro båten på land, kvelvet og sov under den etter å ha kokt og spist sju ærfuglegg.

Den sommeren arbeidet han på steintippen til kullgruvedriften i Kings Bay, før der for alvor skulle bli fangst på Kapp Mitra området med Ebeltofthavna som hovedbase, hvor han fangstet alene vinteren 1921-22. Resultatet denne vinteren ble 23 rev. Prisene var på topp det året, 300 – 400 kroner for hvitrev og opp til det dobbelte for blårev. Sist i mars rodde han til den meteorologiske stasjonen Quade Hook, og i følge Devolds bok, spurte bestyrer dr. Schafner, da han fikk høre om hardhausen som plutselig var dukket frem av isødet: “Wo ist den Mann fra?”

“Han ska’ vær’ fra en plass som kalls’ Balsfjord”, var det en trønder som svarte.

“Nå, fra den Balsfjord. Ja. Ich habe siden lenge gehørt, das die Balsfjordingen frøktelige Folke ist. Ja. Die Norweger, die Norweger, sie bekommen ja grosse Tolleknife zum Spielzeug als ganz kleine. Welche Barbaren!”

Vinteren etter, 1922-23, var hovedbasen på Kapp Wijk, hvor han også nå fangstet alene i Dicksonfjorden med godt resultat. Det var da gått fire år der nord, og han tok turen hjem om sommeren og besøkte slekt og venner.

Så overvintret han ett og to år om gangen mellom 1923 og 1927 på Kapp Mitra og Krossfjorden, for det meste alene. Han fangstet også for Northern Exploration og hadde Børre Trøhaug i opplæring. Børre ble en dyktig fangstmann, og han

fortsatte sitt fangstliv på Øst-Grønland.

I 1927-28 “overvintret” han på fastlandet, og kjøpte da gården på Vassvoll ved Lille Fiskelausvatnet. Det skulle kapital til for å starte gårdsdrift, så det måtte bli ny overvintring på fangst.

Våren 1928 bar det nordover igjen, og denne gangen med Arnfeldt Pedersen Kullstad fra Sørkjosen som fangstkompis. De førte opp hus i Ebeltofthavna på Kapp Mitra, men Vestre Wijdefjord fangstfelt ble ledig, og de fangstet der med Krosspynten som hovedbase, og bistasjoner var Mushavna, Jakobsenbukt, Gråhuken og “Wiedebay”.

Påfølgende vinter, 1929-30, var han i Ebeltofthavna sammen med Sverre Hansen fra Hillesøy. De fangstet i Krossfjorden og Kapp Mitra. Da var det igjen gått to år i isødet, og det ble tur ned til fastlandet.

Under oppholdet i Tromsø ble huset i Ebeltofthavna solgt til Alfred Johansen, Tromsø, for 250 kroner. Dette forteller litt om prisene på prima vinterfanget reveskinn, som kunne være opp mot 400 kroner, mot hussalg for 250 kroner.

Det ble rustet for ny tur, denne gangen sammen med den eldre broren Alfred. Vinteren 1930-31 lå de delvis sammen, men mest på forskjellige bistasjoner i Østre Wijdefjorden. Hovedbasen var Austfjordnes, som var en gammel russehytte som var påbygd i 1921. Fangsten ble drevet på begge sider av fjorden, nordover mot Gråhuken og Mooselbay.

Erling ble kjent som en dyktig hundekjører, og hadde også i sitt hundespann en hund hvis “bestefar” hadde vært til Sydpolen med Roald Amundsen. Hundespannet skulle også i ett tilfelle bli hans sikre redning under en tur fra Gråhuken innover mod Wiedebay, da han i mørket og dårlig vær kjørte i en åpen råk. Men redningen ble “hunderompa” som han fikk tak i, og hundene svømte med han inn mot fast iskant igjen.

En rotur han hadde alene fra Austfjordnes til Gråhuken sent på høsten, skulle bli strabasiøs, da det røk opp med uvær. Høye bølger, sterk vind og snøkov møtte han ved ankomst Gråhuken, som er mot åpne havet. Bølgene laget svære landbrått, og det ble en vanskelig landgang, for båten skulle også berges. Baugreipet på båten knyttet han rundt midjen. Så rodde han så langt råd var, til båten begynte å hugge i bunnen, og hoppet så i mørket i den retning han mente var mot sikkert land. Det bar litt opp og ned i fjæra på de høye bølgene og islagte steinene, men han dukket og tok tak i stein og tang på retur, og forserte imot land på landbrått. Det gikk bra med båt og mann, han hadde bare litt skrubbsår på knær og albuer. Alene skriker man ikke etter hjelp, men begge disse gangene fikk han nyvaskede klær og et sjøbad som belønning for egen redningsdåd.

Et annet tilfelle var da han tok landeveien vestover alene fra Gråhuken med hele vinterfangsten og alt utstyret. Om kvelden kom han til Bjørnhamna i Sørgatt etter å ha tatt veien over isen gjennom sundene innenfor Norskøyan, Amsterdamøya og Danskøya. Morgenen etter våknet han, gikk ut for å se i værlunet, det var total forandring i været. All isen i sundet var brutt opp av den tunge havdønningen og ført bort av strøm og vind, så det var i ellevte time han kom over, og denne gangen tørrskodd.

Erling var kjent som den ensomme, og en dyktig fangstmann i 1920-årene. Og få, om noen, kunne vel tilbakelegge sånne distanser til fots som han. Han ble også beskyldt som en tyv-fanger, men det er vel ikke så greit å være sa mye større og kraftigere enn sine fangstbrødre, og få så mye bedre fangstresultat. Slik kan det vel bli å hete tyv-fanging.

 

Det var på 1920-tallet mye fangstfolk, og veldige isår med lite fangst på hver fanger, men prisene var gode. Fangstresultatene var fra 20 til 50 rev p.r. år. Bare fire, fem ganger fikk han bjørn, men han fikk også besøk av sneugler, som tok fangst av fellene, og til slutt gikk i dem. Det gikk også mye fangst tapt, da isen stadig brøt opp, og fjorden ikke var farbar.

Erling fortalte at han ved flere anledninger mens han var alene så lys der det ikke var mulig at det kunne være folk, men han tok det som et godt tegn i mørketida.

Kostholdet på hans overvintringer var hermetikk og forskjellige sorter bønner, og så landets produkter, som fisk og vilt. Særlig var kobbeblod hans favorittrett, noe han porsjonerte og hadde over hele vinteren. Erling var heldig og holdt seg frisk på alle sine overvintringer.

Alle jegere har vel en drøm om å skyte gullfuglen, hvilket også kunne blitt Erlings store bragd. I 1920-årene, som nå, var det mye turister og rikfolk på arktiske reiser og cruiser om somrene. Erling ble kjent med en ung pariserinne som kom med M/S “Stella Polaris” til Kings Bay om våren, og gjennom sommeren planla de overvintring sammen. Men uheldigvis reiste hun sammen med sin far, og han tok datteren med seg ned om høsten, og Erling måtte overvintre alene også denne vinteren.

Erling fikk være på Spitsbergen det tiåret som det skjedde mye i nordområdene, kanskje de mest aktive årene i framstøtene mot Nordpolen. Fra sitt opphold i Kings Bay overvar Erling både Roald Amundsens og Umberto Nobiles framstøt mot Nordpolen, henholdsvis 1925-26 og 1928.

Før siste avreise fra Tromsø på ettersommeren 1930 fikk han også overvære ilandbringing av kistene til polfarer Salomon August Andrée og hans menn etter gjenfunnet på Kvitøya, 33 år etter den mislykkede polferden.

De somrene han var der nord arbeidet han på steintipp og daganlegg for gruveselskapet i Ny Ålesund. Han var friluftsmann, og ville aldri prøve seg inne i gruva.

I tillegg drev han med dunsanking og fisket mye arktisk sjørøye på Kapp Mitra og i Mooselbay.

En vår og sommer før han reiste ned til fastlandet, kjørte han gruveheisen ved daganlegget i Kings Bay, og fikk avløsing av to menn fra Midt-Norge. Da han var ankommet Tromsø, fikk han høre at begge var omkommet i en ulykke med gruveheisen, samme jobb som han hadde fått avløsing fra. Men Erlings skjebne var en annen, han skulle bli en gammel mann.

Erlings faste båt og fastlandsforbindelse i alle år var fangstskuta “Sjøliv” og skipper Nils Vollan, som tok med fangst ned og forsyninger opp.

Siste avreise fra Spitsbergen var sommeren 1931. Hentingen var avtalt året i forveien, og “Sjøliv” drev denne sommeren også fangst på hvitfisk.

Da “Sjøliv” plutselig i tykk tåke dukket opp ved land utenfor hytta ved Austfjordneset, kom det for brått på Erling. Han kjente ikke igjen båten, og var usikker på om det var hans sambygdinger. Beskyldninger om tyvfangst og røveri stakk han dypt, og etter så mange år mest alene i isødet var han blitt usosial. Resultatet ble at Erling tok vinterfangsten og det meste av utstyret og ga seg tundraen i vold, før de fikk kontakt med han. Hans Løvli fra Sørkjosen, som var maskinist om bord, og kjente Erling godt, kom seg på land og fikk meklet, så de slapp å fange han.

Da hadde det gått vel ti år der nord i polarlandet. Ved ankomst til Tromsø viste det seg at prisene på reveskinn var falt, så de vel 40 revene ikke dekket utgiftene, og det ble med andre ord en konkurstur. Det ble ikke til en flaske Maursund engang. Denne gangen var det godt å være med sine egne, og han fulgte “Sjøliv” til Tennes, hvor han gikk i land med alt sitt pikkpakk på ryggen og tok “apostlenes hester” til Vassvoll.

Der drev Erling og kona Mina sin kjære gård sammen frem til pensjonsalderen. De drev for det meste med geit, men også ku og sau. Erling var flere år en av daværende Malangens største melkeleverandører, ja ett år også den aller største. Gården drives dag som moderne geitebruk av dattersønnen Geir Larsen.

Erling ble født og vokste opp som balsfjording, ble malangsværing som gårdbruker, før han i 1964 igjen ble “storbalsfjording” etter kommune-sammenslåingen.

Mange av Erlings slektninger, barn, barnebarn, nevøer og nieser er og har vært på Spitsbergen, men ingen på overvintringsfangst.

Etter et slagtilfelle var han de siste årene på Storsteinnes sykehjem. Jeg besøkte han der, og vi pratet om Spitsbergen og fangstlivet der nord, og den siste underskuddsturen. Alder og sykdom til tross, han mintes av hele sitt hjerte de opplevelsesrike årene der nord sine dager til ende. Erling ble 82 år.