Print Friendly, PDF & Email

Et intervju med syssemann Helge Ingsatd sommeren 1935

Aftenposten 25. juli 1935

Sysselmann Helge Ingstad er kommet til Bergen på en ferietur efter en overvintring på Svalbard.

 – Hvorledes har det forløpne år artet sig for befolkningen i det nordligste samfund på vår, spør Aftenpostens korrespondent.

– Bra, skjønt vinterværet var noget ”urøddig”. Arbeidet har gått på sin jevne gang og man har ellers gjort sitt beste for å skaffe mot­vekt mot mørketid og isolasjon. Sundhetstilstanden har vært upåklagelig.

– Og kullproduksjonen?

– Store Norske har en produk­tion på over 300.000 tonn. Den nyinnkjøpte Sveagruben har stått folketom i vinter, men nu i sommer er det tanken i fortsette arbeidet der. Kommende vinter skal visstnok en mindre arbeidsstokk over­vintre ved anlegget. Når effektiv drift vil bli påbegynt, tør jeg ikke uttale mig om. Imidlertid er det rimelig å regne med at en rekke forberedende og orienterende arbeider må foretas før man slår til for alvor.

                                                  Sveagruva 1934

– Hvorledes går det med russerne?

– De har full drift i sine to gruber Grumant og Barentsburg. Produksjonen dreier sig om 250000 tonn, hvilket innebærer en betydelig fremgang fra tidligere år. I Barentsburg har russerne drevet på med adskillig bygge virksomhet. Deres brandstasjon og arbeiderbad er imponerende ting. Gjensidige besøk mellom nordmenn og russere er almindelig, og forholdet er det beste.

 – Hvorledes ligger det an med isforholdene? 

– De er ugunstigere enn ifjor. Gjennemgående har et adskillig kjø­ligere værlag ligget om øgruppen. Det kan nevnes at en vesentlig del av Isfjord-komplekset var tilfrosset senvinteren. Grubebefolkningen hadde en stor tid med skøiteløping og seiling på isen. Vinteren forut var der minimalt med fjordis. Hvad det viktigste, selve drivisen, angår, fantes der påfallende lite av den rundt øgruppen forleden år. Ja, da jeg foretok en lengere sledeferd til Svalbards nordspiss, lå Polhavet åpent så langt øye kunde nå. Der var til og med teist om overvintret på 80 grader nord. Annerledes i år. Betydelig mengder av is er sett sydefter, noget som saktens for en stor del skyldes de stadige nordøstlige vinder. Der ligger et varsel i denne omskiftning av isforholdene. Alt i alt tør det vel ikke være usannsynlig at den gode isperiode nu lakker mot sin slutt og at man står ved innledningen av vanskelige isår. Det gjelder da å møte forberedt. Spørsmålet om anskaffelsen av en isbryter er ikke lenger til å komme utenom. Det må tas opp til overveielse i hele sin bredde.

 – Hvorledes stiller det sig med torskefisket på Svalbard?

– Torskeforekomstene i Svalbards fjorder var kjent og nyttiggjort så tidlig som i midten av forrige århundre. Efter hvert ble det stille om dem inntil man de siste år konstaterte betydelige mengder torsk ved øgruppen og da særlig på bankene utenom Isfjorden og Forlandet. I år har man da gått i gang med forsøksfiske i ganske stor stil, i det den norske stat har gitt en hånd med. I Kings Bay har kullkompaniet samme steds etablert en fast basis med forselgelse av salt etc. En del fiskere benytter moderskip, hvorav to er stasjonert i Grønnfjorden. Fangster er allerede gjort. Utenom tosk har man fått kveite og hyse. Imidlertid er det ennu for tidlig til å uttale sig om årets utsikter. Det er klokt å regne med de vanskeligheter polarstrøkene byr på og ikke forhaste sig med å se for rosenrødt på saken før man har prøvd sig skikkelig frem. — Rent forfriskende var det å se de vakre fiskeskøitene pløie fjordene der nord. Et nytt trekk i polarbilledet.

–  For øvrig er den utrettellige fiskerikonsulent Iversen på Svalbard og drive forsøksfiske etc. Dessuten har kaptein Kjær med «Veslekari» foretatt opmålinger på fiskebankene.

                       Helge Ingstad slår leir på breen

– Har Svalbard vært gjestet av mange i det siste?

– Vi hadde jo Svalbardflyverne på forsommeren. Deres ankomst var selvfølgelig en stor begivenhet for Longyearbyens befolkning. Foruten at denne flyvning var en sportslig bedrift av rang tør den ha en videre betydning som innledning til en målbevisst praktisk nyttiggjørelse av fly i forbindelse med norsk næringsvirksomhet i polarstrøkende. Hvad betyr eksempelvis ikke et fly hvor det gjelder å fastslå isens fordeling med henblikk på kulltransporten. Hvad vil det ikke si for fangstskutene å få stedfestet selforekomstene. I mange tilfeller vil flyet kunne føre til redning av nød­lidende i polarstrøkene. – Foruten Svalbardflyverne hadde vi besøk av biskop Berggrav, som foretok i visitas i Longyearbyen og av byråchef Lundh fra Justisdepartementet. Disse besøk var noget man satte stor pris på. Det har også sin særlige betydning dette at kontakten med det isolerte samfund der nord og hjemlandet holde levende. Av polarøens gjester får jeg til slutt nevne to representanter som ikke sogner til noget bestemt departe­ment, nemlig to isbjørner. De skulde også begge på visitt til Longyearbyen, men ble noget uhøflig mottatt. Den ene ble skutt like utenfor byen. Den andre om kom ruslende langs stranden mot anlegget, fikk teften av en jeger, opgav visitten og tok til sjøs.

– Hvorledes går det med turisttrafikken?

– Det norske turistskibet «Lyngen» er i full sving med sine turer. På den første tur medfulgte direktøren. Trygve Sundt, som hadde gode forhåpninger for sesongen. For øvrig regner man jo med de vanlige besøk av de større innen- og utenlandske turbåter. Det ser ellers ut som polarfeberen har fenget for alvor blant turistene.

– Ved nyttårstider i fjor fant der jo sted en samlet forsendelse av radiohilsener til befolkningen i Longyearbyen fra slekt og venner i Norge?

– Ja, det var et hyggelig arrangement. Takket være imøtekommenhet fra kringkastingen og Norsk Polarklubb fikk jeg ordnet med dette. Jeg tror denne forsendelse var til glede for befolkningen. For anledningen hadde presten etablert radio i kirken, og jeg skal si folk lyttet. Arrangementet med forsendelse av radiohilsener til nordmenn i polarstrøkene bør bli noget fast og iverksettes umiddelbart før jul. Delvis bør det bli anledning for hustruer og barn til personlig å gi nogen få ord i radioen. Folk sydpå vil vanskelig forstå hvilken glede og adspredelse den slags bringer i et avsondret mørketidsliv, og da ikke minst for arbeidere som kanskje år efter år har levet adskilt fra sin familie. Synspunktet om å gjøre tilværelsen letter for befolkningen på Svalbard, er iøvrig noget som bør fremmes også på andre felter, under et særlig hensyn til at overvintringslivet i polarstrøkene på mange måter betyr slit og avsavn.

 –Foreligger der ellers nogen aktuelle spørsmål?

 – Trådløs telefonforbindelse med Norge bør oprettes. Videre har ut viklingen de senere år ført til at en mer utarbeidet lovmessig regule­ring av forskjellige forhold blir nød­vendig, Jeg arbeider med en del forslag som jeg håper å kunne fremlegge om ikke så lenge. For øvrig er spørsmålet om bygning av skolehus og posthus.

– Hvorledes stiller det sig med dyrelivet på Svalbard?

– Renen kommer sig, men bestanden er på langt nær bragt så vidt på fote at jakten kan frigis. Renen er nu fredet i ytterligere 10 år. Moskusen har fått kalver iår og greier sig bra. De innførte harer trives, men formerer sig smått. Der bør innføres flere harer og da ube­tinget Grønlandsharer.

– Hvorledes går det fangstfolkene?

– De ca. 30 fangstfolk om over­vintret på øgruppen, greier sig ikke verst, skjønt nogen rikdom er det jo ikke å hente av revefangsten. Ellers er de fornøiet med sin tilværelse. Vender tilbake til øgruppen så sikkert som trekkfuglene, for å slite sig gjennom en ny mørketid. De har landet og livet, der i blodet.

– De var jo i vei på en undsetningsekspedisjon etter en av fangstfolkene i mørketiden og pådro Dem en skade under turen etter hvad der meldes. 

– I mørketiden fikk jeg melding om at fangstmannen Julius Nilsen Nøis et sted på østkysten var nødlidende. Efter alt å dømme gjaldt det livet. Drog straks i vei med bikkjene, famlet mig frem over breene og fant til slutt fangsthytten. Var tvunget til å etterlate min ledsager Sverre Skoglund der, så senere ble det å ta sig frem alene. Jeg la ruten over Agardbukten og Bellsund og fikk således anledning til bl. a. å besiktige den nyinnkjøpte norske grube og en del av statens hytter. Slik mørketidskjøring er jo en del tungvint, men ellers er jeg jo bra vant til den slags. Imidler­tid var været som forgjort. I nærmere en måned var jeg på farten i praktisk talt kontinuerlig storm og kulingsvær. Slik uavlatelig å bakse mot snefokket blir i lengden mindre morsomt, og ellers går stuehyggen i teltet fløiten i slikt vær. Imidlertid gjennemførte jeg turen uten å spise nogen bikkje, og det er jeg glad for. Men skrøpelig tynne var de ved fremkomsten, men prektige dyr. – Det er så at den turen røinet en del på, men jeg er nu i rask bedring og det hele er ikke noget å gjøre vesen av. Av forskjellige grunner var det litt bittert å dra til Norge akkurat nå. Imidlertid trengte jeg en smule sol og en kortere pust i bakken. Gjennem 7 år har jeg greid mig bra under mange slags forhold der nord og får da ta de med sinnsro om polarlandet denne gang gav mig en klaps.