Den tyske presten – Paul Kaiser – forteller om de dødsdømtes siste timer

(Nordlys 2/8 1948)

Fra pastor Dagfinn Hauge i Oslo har fru Sigrid Engen i As­kim fått beskjed om at den ty­ske presten som fulgte Karl En­gen og hans kamerater på deres siste ferd, nå har påvist at de dødsdømte ble henrettet på Håøya i Oslofjorden, og at det nå er godt håp om å finne de dødes graver.

Samtidig har den tyske presten gitt en gripende beretning om det som skjedde etter at de dømte fikk beskjed om at dom­mene skulle fullbyrdes. Vi gjen­gir denne beretning.

Etter ordre innfant jeg meg om kvelden første lørdag i november 1941 i vaktstuen i militærfengslet på Akershus, for å stå som sjelesør­ger for dødsdømte nordmenn.

Dommeren gav de seks menn: Rødaas, Engen, Hekkelstrand, Langslet. Helmersen, Johan Olsen be­skjed om at dødsdommen var stad­festet og ville bli fullbyrdet neste morgen.

Alle tok meddelelsen med ro og fatning. Rødaas stilte på samtliges vegne noen spørsmål, bl. a. om de ville bli skutt i hodet eller hjertet. Da det ble svart «I hjertet» – tråd­te han tilbake med et kort «Takk» og et bukk.

Det var det første sterke inn­trykk fra denne natten som skulle bli så rik på rystende og allikevel oppløftende inntrykk.

Dommeren gjorde deretter opp­merksom på at de dømte kunne få tale med en prest. Hver enkelt svar­te at de gjerne ville det.

De ble så ført til Hovedøya, hvor de ble anbrakt i eneceller. De fikk skrivemateriell for å kunne skrive avskjedsbrev til sine pårørende. Jeg fikk besøke hver enkelt og sa til dem at de kunne gå til alters, der­som de ønsket det. De svarte hver for seg at de gjerne ville det. I den forbindelse kunne jeg føre rike sjelesørgeriske samtaler. På den må­ten kom Rødaas til å stå meg særlig nær. Jeg må referere hva han sa. Før hadde han trodd på «den store Gud i naturen», – men denne tro var nå ikke tilstrekkelig for ham! Jeg minnet ham om Guds åpenba­ring i Jesus Kristus, om Kristi seier ved sin uskyldige lidelse, om hans kors, og om hvordan Faderen hadde villet hans liv og død.

Jeg bad ham tenke litt på disse realiteter i den hellige skrift, og sa at jeg ville komme tilbake til ham. Jeg ønsket ikke at han skulle over­tales ved mine ord, men han skulle selv tenke gjennom det og ved per­sonlig avgjørelse finne sannheten. Da jeg etter noen andre besøk, kom tilbake til ham, hadde han klarnet. Vi kunne be sammen. Det er grunn til å takke de mennesker som en­gang underviste ham i den rette bi­belske lære. Det som en gang ble sådd, bar nå sin frukt. Det som han måtte kjempe seg fram til, had­de de andre alt klart for seg: De visste hva Jesus Kristus betød for dem i deres siste time. Det fram­gikk av de enkeltes uttalelser. Hvor jeg på grunn av manglende norske språkkunnskaper ikke riktig kunne oppfatte hva som ble sagt, hjalp Rødaas med. Han talte godt tysk.

Under disse samtaler kom både vakthavende offiser og dommeren og gav beskjed om at alle ønsker som de dømte måtte komme fram med, f. eks. om mat, drikke, tobakk, skulle oppfylles.

Ved midnattstid forrettet jeg nattverd for alle seks. Jeg fulgte det ritual som står i den norske salme­boken. Jeg holdt ingen tale. Istedenfor leste jeg for dem fra Bibe­len: Salme 23, 73, 126, saligprisnin­gene i Mat. 5, og slutten av Romer­brevets 8. i kapitel. Fadervår bad vi høyt.

Etter nattverden fikk de være sammen. Jeg lot dem være alene for at de kunne tale helt uforstyrret med hverandre, men gjorde opp­merksom på at de kunne sende bud dersom de ønsket å tale med meg.

Det gikk knapt en time før de sendte bud. De var gått inn i et mindre rom hvor vi satt nokså tett sammen. De viste enda større for­trolighet enn under samtalene tid­ligere, og var også mer alvorlige et­tersom det led ut over natten.

Jeg ba dem ikke tenke på det tun­ge som lå foran dem, men på samme måte som de nettopp hadde sett hen til Kristus, skulle de nå prøve å ten­ke på den velsignelse Gud hadde gitt dem i livet Jeg foreslo at hver skulle prøve å tenke på det vakreste i livet og fortelle det til de andre. De ville gjerne det. Det gjør meg bare ondt at jeg her ikke husker detaljene, men foreldrene må være lykkelige over at deres sønner alle tenkte med stor takknemlighet på sine foreldre.

 Alle sa nemlig at barndomsårene og ungdomsårene var den lykkeligste tiden i deres liv. Men som en av dem føyet til: – «Den gangen for­stod vi det ikke». En sår ting hu­sker jeg særlig. En av dem, en fra Narvik, fortalte at den lykkeligste tiden var de få årene han hadde vært gift. Hver aften hadde hans kone rakt ham hendene, og de hadde bedt sammen, sin aftenbønn;– men nå – hadde hun forlatt ham på grunn av en tysk offiser, og han hadde reist til Spitsbergen.

Midt i den store felles ulykke, denne dype personlige lidelse.

Andre snakket om hva de i sine brev hadde skrevet til sine pårøren­de. Rødaas fortalte fra sin reise på Rhinen, en annen om sitt opphold i Persia. Ettersom tiden gikk stilnet samtalen av.

Jeg begynte da å lese for dem av Bibelen og samleboken. Det var sta­dig trøsteord, de samme igjen og igjen, for foran døden kan man i grunnen bare si det ene, at Kristus har seiret og at alt som hender oss ligger i Guds hånd. Fra salmeboken husker særlig: «Er Gud for meg så trede». «Velt alle sine veie».

– «Så ta da mine hender».

Innimellom var det Engen som førte ordet. Han bad om å få en av sine yndlingssalmer. Da han hadde lest: – «Sørg o kjære Fader du», fortalte han og kameratene at de hadde sunget denne salmen ved pa­stor Hauges gudstjenester. Fra sitt fangenskap fortalte han ikke noe annet enn at de hadde skrevet til en av sine fangevoktere og takket for god behandling.

En av dem bad nå om at presten måtte be om deres synders forlatel­se. Jeg svarte til deres forbauselse at det ville jeg ikke gjøre, og for­klarte dem at det hadde de alt fått i nattverden. Vi snakket så igjen om hva nattverden betyr, og de tok med takknemlighet imot det bud­skap at de for Jesu skyld tillitsfullt kunne komme fram for Gud. Vi le­ste Johs. åp.9ff. og 21. l.ff. Så sa Engen: «Da må presten be for vå­re kjære hjemme!» Jeg svarte at jeg gjerne ville gjøre det. Han knel­te ned og vi andre fulgte hans eks­empel.

Nå opplevde jeg formelig en pin­se. Mens jeg tidligere bare bruddstykkevis og med møye kunne si noe på norsk til dem, kunne jeg plutse­lig tale flytende. Vi var bundet sam­men i Åndens enhet. Etter bønnen reiste Engen seg, og bad enda en gang om salmeboken, og han leste: «Da Olav konge bøyde hodet». Han føyet til: «Vi har levd som de gam­le vikinger, og nå får vi også dø som dem!»

Klokken var nå blitt henimot 6.

Mennene ble ført ut og om bord i et skip. Jeg var hos dem under dekket og så derfor ikke hva veg båten tok. Min oppmerksomt samlet om mennene, til hvis siste time jeg var blitt knyttet. Under turen snakket vi ikke noe større.

Da motoren ble stoppet gikk det et rykk gjennom mennene. De visste at den siste timen var kommet. Vi ba Fadervår og gikk opp.

Vi gikk til venstre inn i skogen, inntil vi kom til en lysning, hvor eksekusjonen skulle gå for seg. De ble ført fram en etter en, men samme ikke se hverandre. Jeg sto slik at jeg kunne gi dem avskjedsord fra Bibelen som skulle leses for dem: 2. Tim, 1,7, Rom. 8,18.1. John. 8,4. Mat. 5, 10.

Jeg la merke til at da Engen ble ført fram, gjorde de tilstedeværende offiserer honnør. Jeg takket for den styrke og hjelp han hadde gitt både meg og kameratene. Jeg sa at han gikk inn til evigheten til Gud og at han vil leve i sitt folks minne. Han spurte tvilende: «Hvor­dan kan noen få vite noe om oss?» Jeg svarte: «Det skal jeg sørge for.»

Hans øyne lyste, men, som om han ville skjule at han var beveget, gikk han med raske skritt bort til treet idet han ropte: «Hils min mor, prest». Det var hans siste ord.

Døden inntraff momentant. Jeg gikk bort til gravene. De lå stille og fredfulle. De hadde seiret. Over det yngste ansiktet lå et smil, – jeg tror det var Olsen. I løpet av nat­ten var han blitt mere og mere stil­le. Det var moe drømmende over ham, som om det han opplevde ikke var virkelighet, men en ond drøm.

Jeg kastet tre hender jord i gra­ven, leste et ord om oppstandelsen, Fadervår og velsignelsen.

Jeg har kunnet berette om tapre menns død. Men det er dog ikke det siste jeg ønsker å framheve. Her var nemlig noe mer enn tapperhet, ja noe mer enn kjærlighet til hjem, foreldre, familie og hustru. Her var tro på Jesus Kristus, her var det siste holdepunkt synlig, – i samta­len om kvelden, under nattverdsmåltidet, under den siste gang gjen­nom porten inn til evigheten.

Denne beretning vil bære fram vitnesbyrd, dette siste holdepunkt om Jesus Kristus, vårt eneste håp om et nyt liv.