Print Friendly, PDF & Email

Da “Fram” kom ut av polarisen. Et 40-års-minne

Da «Fram» kom ut av polarisen

av kommandørkaptein

Sigurd Scott-Hansen

Et 40-års-minne.

(Morgenbladet 13/8 1936)

Åtte gamlekarer sitter omkring peisen i skihytten.

Dagens lyse timer så oss på ski, gav appetitt og behagelig tretthet og efter et – ifølge vår opfatning – velfortjent middagsmåltid sitter vi i tøfler og hosesokker og ser med fjerne blikk, kom hvile og tanker på videvanke gir, inn i flammene fra de fete tyrikubbene.

Innimellem går praten; historier fra jakt- og skiturer og annet slikt tas frem fra minnenes gjemmer og setter sine vekslende preg på de Rembrandtske ansikter i ringen om varmen.

På sett og vis kommer en av oss inn på et gammelt minne utenom jakt og ski. De andre hører på og ber ham fortsette og så falt det sig slik:

”Det er sommer og lys over pakkisen nord for Spitsbergen.

Et tettbygget fartøi med 3 høireiste master – særlig stormasten med ”tønna” – plugger sig frem i siksak gjennem den store hvite flate i de råkene som fra og til åpner sig mellem isflakene og gir vei, men nu og da også lukker sig – og stenger.    

De 11 mann, som nu i 35 måneder har sittet fast i pakk-isen og tålmodig har ventet på det, som nu kommer, visste dengang vel at det store lengslenes mål engang vilde nåes – men når?

Og hvad venter der disse menn? De visste jo ingenting, ingenting utenom det som var skjedd i deres egen lille avstengte verden og det som stjernehimmel og sol nys hadde fortalt dem – at nu var målet nær. –

Litt før midnatt entrer næstkommanderende opover stengevantet, støter luken i bunnen av tønna op med hodet og melder sig til avløsning hos ”gubben” (Otto Sverdrup), som hadde satt sig på tønnekanten for å slippe den annen op, rolig som alltid, mest som sfinxen i Egypten.

Fint duskregn, midnattsolen akterut gir gjennem skylaget et dempet dagslys. Under de to menn skuteskroget, som deroppefra tegnet sig så litet og dukkeaktig – og rundt om dette den store hvile mark av drivis med mørke striper på kryss og tvers, her og der så langt øiet rakk.

Over synsranden forut hang der mørke, lubne cumulusskyer – slike som angir havets nærhet – og som mannskapet i 3 lange år ikke hadde sett maken til, hverken i fylde, form eller farve. Det hadde alle tider vært hvitt i hvitt som lette dun-unger eller gråhvit ullen skodde.

Gubben kremtet først litt, som han hadde for skikk, derpå kort og fyndig som alltid: ”Vi har gjort det ganske bra på førstevakta, han ser ut som han er noget slakkere i S. S. W. og De vet hvor vi skal hen.” ”Javel, la gå”, var svaret med tillegg av et ”takk” til gubbens vante, vennlige ”god vakt” og hundevakta begynte – 13. august 1896.

Øinene gikk straks dit de skulde, utover farvannet mot syd, mot drømmen om åpent vann, om sol og sommer og om alt det som hadde været alles lengsel i de lange årene, som lå bak oss. ”Å jo, det så fint ut” – gubben hadde nok sett mer enn han sa – meget skiltret is og lange råker som det bar handfritt borti gjennem, både 4 og 6 kvartmil uten større kursforandringer, nu og da en sving eller ett ramm i et knip, så en måtte holde nesen godt fri av stangen, mens en under sig så båtene slenge i davidene, men se det var man nu vant til og en visste også at redskapen holdt.

Overalt omkring isflak i alle størrelser og fonner. Mellem flakene sprekker og kulper med vann, som fortonet sig blått, hvor der var hull i skyene oventil, – lysgyltent, hvor sparsomme solstreif fant frem, gråsvart hvor skyene skygget.

Over det hele en kuppel av lubne, gråhvite skyer, mestendels lyste brennende mot nord, men tunge, truende og svarte der langt ute over horisonten mot syd, hvor havet og friheten vinket. Jo svartere skyer, dess mere glad forventning.

Av og til en 2–3 strekers kursendring, et dask borti en iskant så riggen dirret, men stort sett bar det godt forover den rette veien med få ordrer til maskinen, men mange til roret, så rattet snurret som et rokkehjul.

Dypt nedenunder fornam man den jevne dur av maskinens dumpe pulsslag, holdt vedlike av 2 mann som ufortrødent passet smøringen, skuffet kull under kjelen, voktet på damptrykk og telegraf, fatalistisk skjøttende sin dont uten å se eller vite noget, tillitsfullt stolende på dem på dekk.

Og på dekket gikk de to andre av vakten, en til rors, mens den andre tok sitt spell i håndpumpen rett som det var – leder med sin stygge 14 dager gamle spekkfinger i fatle og han Ivar Mogstad, overvokteren fra Gaustad.

Peder som til tross for verkefingeren, hadde tørnet punktlig på vakt uten et klynk, styrte som en kar med den friske hånden sin, pumpet sin tørn og ellers var med på det hele uten et mukk.

På samme vis gjorde han Ivar sitt allerbeste, ialfall sålenge han hadde skuten eller isen under sig – men tilværs vilde han nødig. –

Imens la skuten kvartmil efter kvartmil bak sig, mørkere og mørkere blev himlen forut og glisnere og glisnere blev det mellem isflakene.

Vel halvgått vakt får vaktchefen fra tønna numming av at blåsjøen ikke var så langt unda og entret ned i merset, hvorfra han trygt kunde greie styringen.

Knapt var han kommet dit ned, før han Peder, den drevne ishavsgast, praiet op: ”Du Hansen, e de ’kje have me ha der forut?” ”Æ veit att’ Peder, me få sjå,” svarte den andre, som nu så sjøen fra sin høiere plass, hvad de på dekk ikke kunde. Det stod bare på en forståelig ærgjerrighet som vilde at overraskelsen skulde komme brått på de to kameratene på dekk og om en nu bare kunde rekke ut i åpent vann før hundevakten var slutt og gubben løste av klokken 4.

Klokken vel ½4 om morgenen rammet skuten sig bommende fast mellem to store flak uten å komme av flekken og snaue kvartmilen utenfor lå blå sjøen og gliste med svake dønninger i morgensolen.

Tenk hvad det betød i det øieblikk!

En kjapp ordre til maskinen om å spenne i det den orket og til rormannen ”skift ror fra venstre til høire og fra høire til venstre i ett kjør.”

Så vrikket og vred skuten på sig og propellervannet stod som en elv akterover inntil det endelig begynte å gli – først ganske smått, tomme for tomme forbi rostjernene, så en fot, så en til og flere med til skibets største bredde kom i trangeste knipet og uten stans i glidningen glapp vi igjennom. Kort efter slengte skuten låringen borti den siste isbeten og var fri som fuglen efter 3 års fengsel.

Men da var næstkommanderende ikke sen. Gav rormannen kurs S. S. O., gav sig tid til et 3 x 3 hurra sammen med de to andre dekkskarene og så hodestups ned kahyttstrappene for å gi kapteinen melding.

Gubben satt for bordenden med sine fire vaktfolk omkring sig og nød dagvakt-kaffen.

Næstkommanderende rev sydvesten av sig, slengte vannet av den, frem til gubben, rettet sig og sa: ”Kaptein, jeg skal melde at vi styres S. S. O. i åpent vann.”

”Det er godt,” sa gubben, ”gå på dekk og se at alt løst gods kan bli surret,” hvorpå han tok kaffe og rolig fortsatte sitt måltid til tiden var inne. Vel avbalansert som alltid.

Med svaret ”javel” strøk vaktchefen straks på dekk – op til havets store frihet.

”Nei det var virkelighed. Det frie, ubundne hav omgav os på alle kanter – og vi følte med vellyst hvorledes «Fram» sagtelig duved i de første svage dønninger.”

Den dagen blev det alle manns tørn. Stillheten i isen, som var rolig som en gåsedam, hadde vennet oss litt av med hensynene til slingring og andre uværskrav. Nu våknet og så disse, og det blev travelt med å forsanse alt som var løst for å være klar til hvadsomhelst.

Ennu var vi helt alene på det åpne øde hav, men omkring 10 formiddag ropte en: ”Seiler på b.b. baug.” Vi bar ned på den, stoppet maskinen og hilste dem med et skudd fra en av våre små falkonetter på bakken.

På galeasens navnebrett stod der «Søstrene» og senere lestes på akterspeilet «Tromsø». Som en røik fikk skipper Botolfsen og hans folk båten på vannet og 8–10 mann høi kom de snart langs siden og de første mennesker fra den verden, vi så lenge hadde vært borte fra, stod på dekket og nevedes med oss.

Jamen var det snodig å se fremmedfolk og mottatt med glede blev de. Spørring og graving på begge kanter, bevertning med bygg-kaffe, smørbrød og tobakk – nu var det ikke nødig å rasjonere mer.

Nansen og Johansen hadde de ikke hørt noget om, ”dem er vel her ombord, dem,” sa skipperen, og da de hadde været over to måneder ute og den ”trådløse” ennu ikke hadde sett dagens lys trøstet vi om foreløbig og håbet på bedre nyt om de to karene når vi korn nærmere hjemlandet.

Efter avskjeden fra «Søstrene», hvis skipper blev med oss hjemover, styrtes i løpet av dagen mot Spitsbergen i disig, usiktbart vær. Bestikket var på grunn av mange dagers mangel på sol usikkert, så spenningen stod på toppen, særlig da vi, intet land fant da vi ventet å få kjenning og jenket kursen østover.

Ved midnattstid mens vi langsomt med en mann på forre saling for å se efter grunner, ség inn mot det land vi søkte opunder, blev spenningen plutselig utløst, da en høi, svart berghammer med et brøt frem i skoddebanken – det første land vi så efter journalens opgave 1041 dager fra siste landkjenning.

Da det var disig og usiktbart, kunde selv de tre lokalkjente ombord, styrmannen Botolfsen og han Peder, ingenting si om hvor vi var og så famlet vi oss forsiktig vestover langs landet, som vi nu nødig vilde slippe, inntil han klarnet såpass at vi fikk kjenning av Norskøyan – ”sjå der en korsa’n på kjerregår’n, nå veit æ de er Norskøyan,” sa en av de lokalkjente.

Så var vi da i kjent farvann med siktbart vær, og vel kl. 9 næste morgen ramlet ankret i bunnen ved Hollendenesset på Danskøen utfor Virgo havn.

Nu blev det folksomt – på havnen lå en stor damper og oppe i en botten oppe i fjellet lå der et skur av en underlig fasong. Skuten var knapt svaiet op for en dampslupp kom tøffende ut til oss og nogen minutter senere stod overingeniør Andrée, ballongfareren, på dekket for å ønske velkommen. De hadde kjent fartøiet med engang på reisningen.

”Er Nansen og Johansen kommet hjem?” var gubbens første ord til gjesten. ”Nansen”, sa Andrée med forbauselse over hele ansiktet, ”han miste väl vara härombord, han.”

Da vi på dette vis fikk vite, at heller ikke der visste man noget om våre to feller, var det just ikke med de gladeste opsyn Andrée fikk historien om de to og deres djerve ferd.

Men den greide han bra. På sitt melodiske, velklingende sprog lykkønsket han oss først med ferden, bød oss hjerteligst velkommen tilbake og med en påtagelig overbevisningens varme sluttet han slik: ”Var ni lugna lugna, när vi nu kommer hem, få ni nog hora gott nytt om er chef.”

Det blev såvidt tid til å vaske sig om truten, hive de gamle klærne og dra på sig reservedrakten før det bar avsted ombord i «Virgo» til velkomstfest. Og der blev det sving på det skal jeg si.

Champagne, kjeks og sandwich og for oss som i et par år hadde gått tause omkring, sjelden med et smil på leben, var det en brå overgang å bli hilst med en tindrende, klangfull svensk velkomsttale, båret av realitetenes og stundens inspirasjon og varme, og dertil tomme det perlende, skummende velkomstbeger i gjensidig glede, men dog med en understrøm av vemod på vår kant.

For midt i all jubelen hadde alvoret et tungt nakketak på oss. Sett nu at Andrées løfte om Nansen ikke slo til, hvad så – det måtte jo bli å gå ut påny såsnart som bare mulig.

Å komme fra tidlig den dagen var ikke å tenke på. Ballongen måtte besees, gjestebud med megen kaffedrikning og meget prat, først på «Virgo», så på «Fram» var ikke til å komme forbi. I Andrées følge var professor Svante Arrhénius, en vittig hund med høi intelligens. Det var ikke lett å glemme ham, sittende på en køikant med benene dinglende utenfor mens han med alslags rappe vitser og lune bemerkninger gav oss en oversikt over alt det verden hadde funnet på å foreta sig i vårt fravær, uten at vi ante det. Det var røntgenstråler, et par års krig i Østen, kvinnfolk som gikk i bukser og alt det andre rare som var skjedd.

Illustrerte tidsskrifter blev slukt under stadig nye utbrudd av forundring fra oss ”bortkomne” karene.

Tiden fløi og alt det vi fikk vite i de få timene blev som et helt litet livsavsnitt med et voldsomt innhold, som vi knapt greide å svelge. Men bak all gleden lå der noget og trykket og drev på – vi som før hadde hatt så rikelig av den, vi hadde nu knapp tid. Vann til kjele og folk skulde vi ha og avgårde til Norge snarest gjørlig var, måtte vi.

Klokken 8 gikk gjestene og fra en lagune på Daumannsøra bar vi pøs på pøs ned i våre to båter natten utover. Det var rart kloss ved å se de gamle hustuftene fra hollendernes stormannstid deroppe og ennu såes en og annen plankestubb med store flathodede spiker som lå og minnet om lengst henfarne tider der oppe i villmarken.

Tidlig om morgenen var vi klar, vannet inne, de siste varespirene forsvarlig surret, ankeret hevet op, kattet og surret på gammel vis, og kl. 3 bar det ut gjennem Danske-Gat under gubbens egen ledelse.

Med god bør akterinn den første tid, 3 spridde gaffelseil og tre mann på dekk med en times pumping med håndpumpe, da maskinpumpene var uklare av kullstøv, bar det ivei så det kost – op til 9¼ knob logget såmen den stutte kubben av et fartøi.

Men å jøie mig så den slingret, det var nok ikke mange som sov skikkelig det første døgnet, alle delene sprang op, geværer ramlet ut av sine rekker, billeder ned av veggene, alt slo, knirket og skramlet omkring en.

Oppi alt dette var gubben og hans nærmeste mann igang med øieblikkets viktigste gjøremål, den opgave i mest skånsom form å skrive en bunke telegrammer om vår chefs dristige ferd, hans utebliven og ute siktene for hans skjebne.

Sammen med dette kom så planleggelsen av turen ut samme høst til efterforskning og undsetning av de to karene som vi mente lå og slet ute i ødemarken et steds.

Innen vi fikk landkjenning av Norge var begge opgaver forberedt. Telegrammene pakket til avlevering på første telegrafstasjon, bestemmelse tatt om gubbens avreise med hurtigruten til Christiania og næste kommanderendes avgang til Trondhjem med skuten for å dokksette og komplettere beholdninger m. v. til ny tur, begge deler så brennfort som mulig.

Efter en fin sommermorgen med vindstille og smul sjø å ha sett norskekysten såvidt blåne over horisonten, mens samtidig alle våre 11 hunder satt på bakken og vært interessert mot syd, fikk vi om kvelden sikker kjenning på landet og stod ved midnattstid inn det trange, dype Løgøsund mellem Arnø og Løgø ved Porsangerfjordens munning og ved 2-tiden om morgenen den 20. august falt ankeret på Skjervøy havn, det første og for oss historiske anløp i hjemlig farvann.

Gubben, som hadde vakt, gikk ned, purret fortelleren som sov sin frivaktslur og sa: ”Jeg går straks iland med telegrammene, kom efter så snart De kan.”

Lenge varte det heller ikke innen vi kom efter og tre mann høi vandret vi i den stille, lyse sommermorgen opover en kuveite mellem to stengjerder i det sovende lille strandsted med telegrafstasjonen som mål.

Solen var godt og vel oppe i N. N. O., det luktet herlig av jord, bjerkelov og gress, inne på gressvollen rautet en ku og rundt hjørnet på et av husene hinket en gammel halt kall støttet til en krokete stav uten å legge merke til hverken skuta eller oss, ellers ikke et livstegn i hele ”byen”.

Under vår noget traurige vandring op gjennem veiten, tanken på telegrammene og det annet som forestod slapp oss ikke, sier plutselig én: ”Der kommer gubben nedover – han springer, dettane må væra noe særs!”

Det var nu ikke fritt for det heller – han fortsatte å springe, noget han ellers uten nødvendighet sjelden innlot sig på, og aldri såsnart var han kommet oss på praiehold før han med den pust som var igjen ropte: ”Nansen og Johansen kom til Vardø all right den 13. august.”

De var nettop den samme dag som «Fram» kom ut av isen.

Med ett slag – som glimt av et lyn – var alt, alt omgjort. Hvad betød ikke de få ordene? Bekymringene for de to karene og for den nye reis med den uvisse letingen var tilsammen en ganske stor påkjenning.

I et blunk var de blåst bort og erstattet av bare glede – en glede som gav sig et spontant utslag deri, at fem skjeggede karer uten andre vidner enn Guds blanke blå himmel, en smilende midnattssol og en ku i en grønn eng dannet omkring på gressbakken med armene om hverandres skuldre og alle ti øine våte – i en eneste jubel.

”Ro ombord to av dere og fyr av kanonene og De næstkommanderende bli med op og skriv om telegrammene,” sa gubben. Det første gikk også brennende fort, for kort efter dundret to skudd over den sommerstille lille havn og rullet videre med ekko fra bergkollene omkring.

Nu var det lettere å redigere telegrammer enn under reisen hjemover, og mens vi drev og skrev gjorde bestyrerens hushjelp kaffen klar. Og da kontorarbeidet var ferdig bød hun, iført flunkende ny hardangerdrakt, av kinesiske kopper en ramsvart duftende kaffe med de herligste hjemmebakte kaker. Det var noget annet enn byggkaffen, det.

Og alt dette – dagvaktskaffen, den festklædde piken, de kinesiske koppene, lukten av jord, gress og bjerkeløv med låten fra kua som rautet bortpå bakken samlet sig til en symfoni av livsens fryd i den våknende nordlandske morgen.

Og så blev det turing videre på nordlandsk vis. Kanonskuddene hadde purret ut overalt, og klokken 4 kom det bud fra stedets bikse, han Kihl, om å komme dit.

Her blev det velkomst i sprudlende skum, kaffe og kaker påny og nordlandsk gjestfrihet i rikelig mon. Husets kvinner i silke, overstrømmende vennlighet, spørsmål og svar. Traktementet lot vi oss smake og tiden gikk til lensmann Dreyer ved 6-tiden sa: «Nå får Dokker komme og ta et glass champagne hos mæ og,” og så blev det gjestebud for tredje gang, forekjønnet av lensmannens vakre forlovede som skjenket og bød den ildnende drikk.

Og alt dette gikk for sig for dagen ennu var skikkelig begynt.

Der rant en uvilkårlig i minnet den siste strofen av Moltke Moes avskjedshilsen da vi drog tre år før:           

”Velkommen tilbake til oss og til fjellene.”

Men videre måtte vi, lett var det ikke, for alle holdt på oss med varmeste godlag, lenger sydover hastet vi enda for Nansen skulde møtes i Tromsø og endelig ved 10-tiden kunde vi – beriket med alle slags munngodt – hive op og stå sydover gjennem de dype, stille fjorder i en kvelende varme av 10 grader Celsius.

Seilene stod enda og skulde gjøres fast. Det blev et slit i varmen og mangen pustestund på lukekarmen måtte til før entringen på tre topper og klyverbom og stellet med fall, nedhalere og seisinger var unda.

Så blev det spyling av dekk og tilslutt feining av det verste rusket i kahytten.

Og under denne siste jobben ut på eftermiddagen var det at kom – det første store brus av velkomst.

Dagen lang hadde vi gått alene i de vide, stille, solblanke fjordene, en og annen jakt som lå døsig og drev hadde vi passert – motorbåtene var ennu ikke opfunnet.

Nordahl og navigatøren kom nettop op på akterdekk fra kahytten, den ene med et søppelbrett, den annen med en feiekost i neven.

Så får de forut på b.b. baug se en svær damper – meget større enn oss selv – stevne mot skuten.

Svart var den og svart var det også på hele overbygningen av folk, så båten krenget bra over mot dem.

Nærmere og nærmere kom den og så med ett blev alt det svarte ovenover skroget hvitt, tindrende, tovende, flagrende hvitt i vinden – et mylder av lommetørklær.

De to karene stod stille med sine arbeidsredskaper i hendene og bare så, stille, undrende på damperen som halvkantret bruste dem imøte med foss for baugen.

Så fløt der toner gjennem luften det syntes som en drog kjensel på noget fjernt tilbake i tiden – og så klang ”Ja, vi elsker dette landet” fulltonende ut over vannet fra dem til oss.

Tonene banet sig vei dypt inn i sinnet på de to med søppelbrettet og feiekosten – de så på hinannen og tunge tårer trillet nedover kinnene.

Nu var det grøvste gjort – vi var hjemme igjen.

To dager senere nevedes Nansen med hele sitt mannskap på dekket av Sir Baden-Powells yacht «Otaria» hans seier var fullbyrdet, hans ide hadde triumfert, det han var dradd ut for å gjøre var fullført med hell – hans reise var slutt.

Alle mann var velbeholdne samlet igjen efter 16 måneders adskillelse og hans glede var neppe mindre enn gleden hos de fem karene som danset rundt på gressvollen oppe på Skjervøy en stille, solblank augustmorgen tre dager før.

Gå inn på enkeltheter i all den hyldest som hjemlandet gav Nansen, hans skute og dens besetning under «Fram»s videre ferd langs kysten – se det ligger utenfor denne fortellings område.

Kun må tilslutt i snaue trekk søkes tegnet et litet billede av det velkommen som alle landets sønner og døtre, store som små med åpne hender rakte frem mot oss.

Seilasen gjennem skjærgården til Christiania blev et triumftog – vi som var med skjønte ikke helt ut hvem det var som slik kunde sette alle folk på ende.

Vi hadde jo bare gjort det vi skulde og under gode vilkår, men vi kom jo også nok så brått fra den store stillhet midt oppi det yrende bankende liv.

Praktfull og varm var mottagelsen og artet den sig enn forskjellig, alt efter ”makt og middel”, som Hamsun sier – ett var ens hos alle og det var hjertevarmen som strømmet mot oss.

Idag å si hvad der virket sterkest er fast ugjørlig.

”Den ensomme fiskeren som kom roende ut fjorden mot den selsomme skuten så fossen stod om sjektens baug, la årene inn, reiste sig, skjøt saluttskudd med børsa og vinket velkommen med sydvesten.

Eller:

Lokalbåtene som til alle døgnets tider kom ut fra fjordene, fullstappet av folk, skar op langs siden og gav om sine klingende ”hurra”.

De flaggsmykkede byers kantater, musikk og store banketter.

Samlingen av folk på holmer i skjærgården strøende blomster på vannet der skuten gled frem.

Barnetogene med de små hender bugnende av blomster som fylte vårt dekk.

Velkomsten og festen i kongens hall, hvor landets fremste menn var benket.”

Der var ingen forskjell – de følte og mente det samme, alle som en, og gav av sine fulle hjerter.

Kan en bruke den vending, at hjerteslaget kan høres og føles, så kan det med fullgod rett sies at i de dagene fornam vi, som kom derutefra, et helt folks hjerteslag.