ADOLF HOELS
ADOLF HOELS
oppgjør med landsmenn,
av
Johan Hagerup
(Nordlys 21/1-52)
Adoel Hoel
Jeg har lest Adolf Hols bok: ”Et oppgjør med landsmenn”, og gjennom de dokumenter som er lagt fram, er jeg blitt bestyrket i min oppfatning, at det ved Oslo byretts dom av 31. mai 1949 er blitt begått en urett mot Adolf Hoel.
Den juridiske side av saken skal jeg av naturlige grunner ikke komme inn på, da jeg ikke har noen forutsetninger for det. Men jeg har kjent Adolf Hoel i snart 40 år og har hatt et intimt og godt samarbeide med ham. Det som har slått meg mest i alle disse år, er Hoels brennende og usvikelige nasjonale innstilling. Alt han gjorde som polarforsker og vitenskapsmann, gjorde han for å ivareta og fremme Norges interesser i Arktis og for å tjene Norge, og der har han i et langt og arbeidsrikt liv gjort en innsats som få andre.
Min forbindelse med Hoel og mitt samarbeid med ham skriver seg fra at min forretning har levert utrustningen til alle hans Svalbardekspedisjoner helt fra 1914, og jeg har siden hvert år ført en utstrakt korrespondanse med ham om arktiske spørsmål av den største viktighet for norske interesser.
Hoels ekspedisjoner var fra først av private ekspedisjoner, finansiert av større forretningsmenn og skipsredere og med et mindre statsbidrag. Senere ble de, takket være Hoels energiske arbeid, rene statsekspedisjoner og ble tilslutt administrert av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, en institusjon som er blitt til etter initiativ av Adolf Hoel.
Som eksempel på de mange skitne angrep som er rettet mot ham, siterer Hoel på side 93 i sin bok, hva en Arild Vanvik har skrevet om Hoel i en bok som kom ut i 1945 og heter: Norge, et generaloppgjør. Det heter her bl. a.: ”I kjølvannet på de store haier kommer en strøm av de små. Dog bør nevnes dosent Adolf Hoel, som fra å være en lutfattig på noen få år, er blitt velstående, muligens rik. Kilden her var de offentlige Spitsbergen-ekspedisjoner. Herr Hoel var tilbake en av dem som utferdiget de urimeligste regninger på statskassen.”
Som leverandør av utrustningen til alle Adolf Hoels ekspedisjoner, er det meg en glede, uoppfordret å kunne erklære:
Adolf Hoel har aldri mottatt og heller ikke noen gang gjort selv den minste antydning overfor meg, eller noen ansatt i min forretning om provisjoner, fingerte regninger eller korrupsjon. Det har alltid vært reelle regninger basert på faktiske leveranser til ekspedisjonens behov.
Av andre saker som kan tjene til bedømmelse av Hoels utrettelige arbeid for Norges interesser i Arktis, vil jeg særlig nevne følgende:
I den tid da Svalbard var ingenmannsland, ble der foretatt private anneksjoner der oppe. En av disse var det store engelske selskapet Northern Exploration Co., under ledelse av mr. Mansfield. Dette selskapet påberopte seg i 1922 at de hadde eiendomsretten til det landområde der Kings Bay Kullkompani har sine gruveanlegg. Hoel grep da inn og ba meg skaffe tilveie erklæringer fra ishavsfolk i Tromsø som hadde vært med mr. Mansfield, om hvilke steder hans ekspedisjoner hadde vært på. Det lyktes også å skaffe tilike erklæringer som beviste at mr. Manfield ikke hadde rett til disse områdene. Jeg mener at takket være Hoels årvåkenhet og påpasselighet når det gjaldt Norges interesser, kunne dette anlegget bevares for norsk gruvedrift.
Jeg kan også nevne at der under forhandlingen i Paris om Norges suverenitet over Svalbard, på initiativ av Adolf Hoel, ble gjort henvendelse til meg om å skaffe tilveie beviser for hva der av norske fangstfolk var nedlagt i arbeid på Svalbard. Det ble da også telegrafert inn utførlig oppgave med navnefortegnelse over fangstfolk, fangstmengde og verdi m. v. gjennom tidene. Også her viste Hoel årvåken påpasselighet i varetakelsen av Norges interesser.
Vårt samarbeid ellers, ved personlig samvær og ved korrespondanse, har dreiet seg om hundrevis av spørsmål vedrørende arktiske forhold, som det vil føre for langt å komme inn på her.
Under krigen hadde jeg ingen forbindelse med Hoel, men jeg var aldri i tvil om, ut fra mitt kjennskap til ham, aldri ville svikte sitt land, men alltid ville søke opptre som god nordmann og så langt hans evne og innflytelse rakk vareta landets og landsmenns interesser.
Etter krigen er forbindelsen mellom Hoel og meg tatt opp igjen på det samme gamle grunnlaget, drøftelse av aktuelle arktiske problemer. Og det har gledet meg meget å konstatere at han fremdeles har den samme sterke tro på Norges oppgaver og plikt når det gjelder arktisk forskning og fremme av praktisk næringsdrift i de arktiske områder. Han har fremdeles, til tross for en viss bitterhet, den samme solide, nasjonale innstilling han alltid har hatt i de 40 år jeg har kjent ham. Og da tror jeg også sikkert at han under okkupasjonen heller ikke har begått noen handling han som nordmann behøver å skamme seg over.
Etter lesningen av Hoels bok, følte jeg trang til å skrive dette. Dommen over Hoel står for meg som en urett mot en mann som har gjort sitt land de største tjenester. Denne urett bør på en eller annen måte gjøres god igjen. Såpass romslighet har samfunnet rå til å vise