Hoel, Adolf, 1879—, geolog, arktisk forsker, sønn av overkonduktør Martin H
Adolf Hoel
av
Werner Werenskiold
Adolf Hoel, 1879 – , geolog, arktisk forsker, sønn av overkonduktør Martin Hoel og Anne Iversen, f. 15/5 1879 i Sørum. Han er opvokset i Eidsberg i Indre Østfold. Mens Hoel som voksen har vært et mønster på behersket sindighet, var han som gutt en villstyring. Han tok middelskole-eksamen i 1895 og kom inn på Hauges Minde, hvor han tok artium i 1897. Fra det år klarte han å underholde sig selv ved lærervirksomhet, dels i forskjellige stillinger, dels som manuduktør — bortsett fra et par små stipendier. Han har vært lærer ved Metodistenes skole, ved Hauges Minde, Kathedralskolen, Qvams skole, St. Hanshaugens skole til 1907; dessuten har han hatt utallige privatelever. Men han kom etterhvert bort fra skolegjerningen og over i geologien; det var P. A. Øyen som vakte hans interesse for kvartære geologiske studier. Han ledsaget Øyen på en rekke ekskursjoner i Oslotrakten og i Trøndelagen i årene 1899 til 1903. Imidlertid tok Hoel anneneksamen i 1898 og matematisk-naturvidenskapelig lærereksamen (gr. I og III) i 1904, med karakter meget nær innstilling; det var en nettop tiltrådt professors selsomme eksaminasjon som drog ham ned.
Hoel fikk stipendier til geologiske undersøkelsesreiser i 1904, 1905 og 1906. Han undersøkte kvartær-geologiske forhold i Nordland og Nord-Trøndelag, strandlinjer i Velfjorden og terrasser i Drangedal. Han gjorde en hel opdagelse da han fant at den store bre Frostisen som figurerte på Norgeskartet syd for Ofoten, bare var en liten lokalbre, mens der var et stort dalføre med mange vann der iskappen skulde ha vært. Hoel reiste som tilforordnet medarbeider ved Norges geologiske Undersøkelse i 1905 og 1906, og blev midlertidig ansatt som assistent i 1907, med en årslønn av 600 kroner. Han var assistent til 1916, men hadde permisjon hver sommer; fra 1911 var han også universitetsstipendiat i geologi, og fra 1919 dosent.
Hoel har reist i fremmede land for sine studiers skyld, i Sverige, i Eifel og Schwaben, i Schweiz, Frankrike, Italia og Russland. Det var vesentlig for å utdanne sig for sin hovedopgave han foretok disse reiser. Hans viktigste innsats har vært utforskningen av de arktiske strøk, Spitsbergen, Bjørnøya, og i den siste tid Øst-Grønland. Den systematiske norske videnskapelige utforskning av Svalbard begynte i 1906, da rittmester (senere major) Gunnar Isachsen ledet en ekspedisjon til Nordvest-Spitsbergen, bekostet av fyrsten av Monaco. Senere har der vært norske ekspedisjoner til Spitsbergen, Bjørnøya, Franz Josefs Land og Østgrønland hvert eneste år, undtagen ett, og fra 1906 av har Hoel deltatt i disse, ledet eller iallfall organisert dem.
I 1907 var han med på Isachsens ekspedisjon som geolog. I 1908 hadde Hoel en mindre geologisk ekspedisjon til Isfjorden. I 1909 og 1910 deltok han igjen som geolog på Isachsens norske ekspedisjoner. I 1911 – 14 blev ekspedisjonene ledet av Hoel og kaptein Arve Staxrud, i 1915 og 1916 av Hoel alene, i 1917- 18 av Hoel og kaptein i Marinen Sverre Røvig. Fra 1919 har Hoel ledet ekspedisjonene alene. (Videre oplysninger om disse ekspedisjoner finnes i Adolf Hoel: The Norwegian Svalbard Expeditions 1906-1926. Oslo 1929. – Resultater av de norske statsunderstøttede Spitsbergenekspeditioner (Skrifter om Svalbard og Ishavet) B. I No. l.)
I 1927 var der ingen arktisk ekspedisjon, men Hoel benyttet sommeren til å få igang bremåling i Jotunheimen. I 1928 var Hoel med den russiske isbryter «Krassin» som undsatte de gjenlevende av den forulykkede italienske luftskibekspedisjon under ledelse av Nobile. Han fikk således et førstehånds kjennskap til denne tragiske begivenhet, og han blev senere tilkalt som sakkyndig til den rett som den italienske regjering nedsatte for å bedømme generalens forhold. Samtidig hadde Hoel organisert en mindre ekspedisjon til Spitsbergen. Efter forslag av Hoel besluttet Stortinget samme år å oprette en centralinstitusjon for utforskning av de arktiske strøk, Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, og dessuten Norges Svalbard- og Ishavsråd, som sakkyndig hjelp for departementet. Hoel har vært leder av Undersøkelsene og medlem av rådet siden oprettelsen i 1928.
Fra denne institusjon blev der utsendt to ekspedisjoner i 1929, en under ledelse av Anders Orvin til Øst-Grønland, og en under Gunnar Horn, som blev stanset av isen under et forsøk på å nå Franz Josef Land. Næste år kom Horn frem til Franz Josef Land, og på Kvitøya fant han restene av Andrées ekspedisjon. Hoel selv ledet ekspedisjoner til Grønland i 1930 og 1931.
I de siste 25 år har Hoel altså tilbragt 23 somrer i de arktiske strøk, og han har således erhvervet sig et enestående kjennskap til polarlandene, et kjennskap han ytterligere har utvidet, idet han efter hvert har samlet et bibliotek som omfatter praktisk talt alle skrifter som finnes om Spitsbergen, foruten en mengde litteratur om andre områder i Ishavet.
I 1927 fikk han satt igang en systematisk undersøkelse av endel breer i Jotunheimen, med støtte av videnskapelige fond, og dette arbeide er senere blitt fortsatt hvert år av forskjellige medarbeidere, men er enda ikke avsluttet. Hoel har tidligere gjort viktige undersøkelser av Lilliehöök-breen på Spitsbergen. Han blev formann i den internasjonale komite for breforskning (1930).
Hoel har utgitt en lang rekke avhandlinger og skrifter, de fleste om Spitsbergen. Mest opsikt vakte det da han fant varme kilder og i recent tid utslukte vulkaner ved Bock Bay på Nord-Spitsbergen i 1910. Men han har også opdaget en mengde fossilforekomster og bragt hjem en overflødighet av materiale for paleontologene, som i mange år har bearbeidet hans samlinger. Han har også utredet den geologiske lagfølge over store områder, og han har målt op en rekke profiler i stor detalj. Spesielt har han studert kullforekomstene på Spitsbergen og Bjørnøya, og ting som står i forbindelse med utnyttelsen av de arktiske land, så som isforholdene. I et kapitel i Brouwer’s Hints to Scientific Travellers (Haag 1925) gjør han nøiaktig rede for hvordan man skal utruste ekspedisjoner i disse strøk som han kjenner så godt.
Hoel sitter også inne med et enestående kjennskap til Svalbards eldre historie; sammen med en rekke medarbeidere har han bragt istand en fortegnelse over alle stedsnavn på øene med oplysninger om navnenes oprindelse, faktisk en hel opdagelseshistorie.
Hoels publikasjoner utmerker sig ved en skrupuløs nøiaktighet; allikevel er hans arbeider kortfattede, klare og lettleste, kort sagt mønsterverdige. Han redigerer også serien: Skrifter om Svalbard og Ishavet, hvor der er kommet en lang rekke arbeider av norske og fremmede spesialister, bearbeidelse av resultater fra ekspedisjonene, monografier, beretninger o. s. v. Ved disse ekspedisjoner er store områder av Svalbard og Grønland blitt kartlagt, de geologiske, botaniske og zoologiske forhold er blitt undersøkt, kystene og havet utenfor er blitt oploddet og kartlagt, en rekke oseanografiske observasjoner er gjort. Det må i vesentlig grad tilskrives Hoels energi og dyktighet at Svalbard nu er blitt det best kjente høiarktiske land.
Han har også fungert som sakkyndig for de offentlige myndigheter i arktiske anliggender i mange år; under ordningen av eiendomsforholdene på Svalbard utarbeidet kontoret alle karter, og samlet en mengde oplysninger. I de siste år har han stillet sin erfaring og innsikt til tjeneste for å få ordnet Grønlandsspørsmålet på en tilfredsstillende måte. I anledning av sin optreden i Grønlandssaken er Hoel gjentatte ganger blitt sterkt angrepet, men har aldri vært redd for å ta ansvaret.
Det er i og for sig et uhyre arbeide å lede så mange ekspedisjoner og dertil få bearbeidet og utgitt resultatene i en slik imponerende rekke bind; det verste er dog å få istand ferdene, og først og fremst å skaffe pengene. Der har ofte vært mistrøstige eller skeptiske personer hvis aktive eller passive motstand måtte overvinnes; slikt klarer Hoel bedre enn nogen annen, men det er et urimelig og unødvendig slit. En mann med mindre energi og pliktfølelse vilde ha gått trett for lenge siden. Hans mening er at de arktiske områder har så stor betydning for våre fangstfolk, at Norge må være beredt til å sette noget inn på å bevare våre interesser i Ishavet.
Hoel tok allerede i 1908 initiativet til oprettelsen av et norsk selskap til erhvervelse av kullfelter på Spitsbergen, og det skyldes meget hans energiske arbeide at Store Norske Spitsbergen Kulkompani kom i stand.
Personlig er Hoel en stillfarende mann, best liker han sig når han kan komme i virksomhet i marken i polarlandene, med telt og sovepose. Han kan da berette om de mange underlige folk han har truffet og de merkelige situasjoner han har kommet op i, med en saklig nøiaktighet som har en grotesk komisk virkning.
Gift i Bolsøy 25/12 1916 med Elisabet (Lisbet) Birgitte Fredrikke Thomson, f. 23/3 1881 i Balsfjord, datter av prost Håkon Bertrand Thomson og Fredrikke Kyhn.