(”ABC” 6/4 1933)
Selv i dette øieblikk vil ingen kunne se på dosent Hoel om vi har vunnet eller tapt. Eller om han har vunnet eller tapt, fordi Grønlands-saken i første rekke var hans sak, den var inkarnert i hans sinn og hans vilje, den hadde grodd sig sammen med hver eneste nervefiber i hans kropp, den var støpt i hans billede som han var støpt i dens.
Men selv i dette øieblikk vil ingen kunne merke det minste på dosent Hoel. Han vil lese dommen med uforstyrrelig ro og sinnsbalanse, og han vil ta nederlaget med samme beskjedne naturlighet, hvormed han vilde tatt en seir.
Andre vil bli nødt til å temme sine mest umiddelbare følelser for å beholde sneven av «good loosers». Naturligvis skal vi følge Mowinckels råd om å ta dommen med fatning og verdighet. Det er lett nok, vil kanskje enkelte si, i det øieblikk man mener å kunne inkassere resultatet som noe av en personlig seier. Men vi bør kvele bitterheten, som Mowinckel vil vite å kvele all skadefryd. Vi har alle tapt, og vi skal alle finne oss i dommen.
Men Adolf Hoel bør allikevel ha lettest for å forsone sig med den. Vi andre meldte oss til tjeneste, da okkupasjonen kom, og vi blir dimittert i det øieblikk Haag-saken er over. Adolf Hoel begynte i 1907. Dengang gjaldt det riktignok Spitsbergen, men det kommer i denne forbindelse ut på ett. En norsk utenriksminister (Nansen) hadde fått tilbud om norsk suverenitet over hele øigruppen, men han vilde spare staten for administrasjonsutgifter og sig selv for unødig bry. Den unge geolog Adolf Hoel så lenger. Han så hele Nordishavet som en samlet norsk interessesfære, ikke så meget som et historisk begrunnet krav, skjønt den begrunnelsen kunde være vektig nok, heller ikke som en hovmodig demonstrasjon av vår nasjonale bevissthet, men som en naturlig arbeidsmark og næringskilde for store deler av vårt folk.
Med enestående dyktighet og klarsyn har Adolf Hoel viet sig for opgaven. Det har vært en seig og krevende kamp. En kamp mot naturen i de arktiske strøk; – og den langt vanskeligere kamp mot likegyldighet og politisk uforstand hjemme. Næsten hvert eneste år utrustet og ledet han ekspedisjoner, beregnet den minste detalj, samlet og behersket alle tråder. Aldri et uheld, aldri en uforutsett hendelse. Det sies at forsikringsselskapene tjente sig rike på de foretagender han ledet, han eliminerte enhver risiko ved ikke å overse noe. Han visste alt og maktet det utrolige.
I hviletiden fløi han mellem departementskontorene og tigget om forståelse og støtte. De regnet ham for gal. Han vilde at Norge skulde bre sig ut over hele polarområdet, han vilde klore sig fast til alle de småøier som en norsk fangstskute kunde finne frem til, han bragte vårt vennskapelige forhold til andre makter i fare. I kontorene vred de sig og snudde på skillingen, men måtte gi sig efter hvert og motvillig. For Adolf Hoel visste hvad han vilde.
Ved siden av dr. Smedal er det neppe noen, for hvem Grønlandssaken har betydd så meget som for Hoel. Men den har på den annen side aldri betydd alt for ham, den har vært et enkelt ledd, riktignok et meget viktig ledd, i det hele. Enhver ekspedisjon har han sett på som en etappe, ethvert skritt i ismarken har vært et skritt mot målet. Han kunde bli trengt tilbake på enkelte avsnitt av fronten, men han vant til gjengjeld frem på andre. Han seiret i det store, fordi det var en idé han bar frem, men han måtte også tåle nederlag, fordi det var så meget han spente over og vilde forsvare. Grønlandssaken var et stort og smertelig nederlag, men ikke knusende. Det var bare en del av fronten, og selv den har dommen gitt oss chanscn til å utbygge.
Jeg husker et møte oppe på Å i Hallingdal, hvor en tettpakket forsamling av folk uten noen direkte tilknytning til våre ishavsinteresser hyldet foredragsholderen Adolf Hoel så spontant og hjertelig som jeg aldri hadde trodd det mulig. Det var ikke seierherren de hyldet, men saken og mannen. Og den hyldesten vil Hallingdal som hele landet være med på å gjenta nettop nu, – for å takke for en innsats som ingen domstol i verden kan redusere.