Siste ferd i polarnatten
av Arvid Moberg
(Aktuell nr. 21 1948)
Ingen kirkeklokker, ingen blomster, ingen musikk – til bruset av en bitende blåst ned fra breene og smykket av kostens første snøfnugg ble jordiske levningene av fangstmannen Erling Norbye senket i graven på den lille kirkegården i Longyearbyen på Svalbard den 7. september i år. Det var den første jordfestelsen som ble foretatt av en prest på Svalbard siden 1932.
Likfølget samlet seg kl. 17 utenfor Store Norskes kontor, og det fulgte senere etter bilen med kisten. I spissen gikk fru Liv Balstad, sysselmann Håkon Balstads frue, og kontorsjef Chr. O. Bing fra Store Norske. På grunn av en tjenestereise til Kings Bay kunne sysselmannen selv ikke delta i begravelsen.
Erling Norbye hadde tidligere arbeidet ved gruvene i Longyearbyen en kort stund, men levde siden fangstmannens slitsomme liv. I fjor skulle han og en kamerat overvintre i en hytte i Frithiofhamn i Bellsund. Den 3. oktober berget de to i land et fat med sprit som de drakk av. Neste morgen døde kameraten, og Erling spente på seg skiene for å prøve å nå fram til Kap Linné, der han ventet å finne hjelp på radiostasjonen. Han kom imidlertid ikke lenger enn til Vårsolbukta, 15 km øst for Kap Martin ved innløpet til Bellsund, da han ble overmannet av døden. I slutten av februar i fjor kom en ekspedisjon fra Longyearbyen og Kap Linné til Bellsund og oppdaget tragedien.
Kameratens lik ble ført til Norge, men Erling skulle begraves på Svalbard. I vår forsøkte en å grave en grav, men forgjeves – ikke engang med sprengstoff var det mulig å komme ned i den frosne jorda på kirkegården. Først langt ut på sommeren tinte telen såpass at det lyktes å få opp graven.
Den hvitmalte kisten ble båret fram til gravkanten, og pastor Henrik Rieber gikk inn i den gamle jordgammen ved kirkegården og iførte seg fullt ornat. Veien var oppbløtt, og alle gikk med gummistøvler i søleslapset. Likfølget var også ellers kledd etter polarlandets særegne forhold og ikke etter det som er vanlig ved begravelser hjemme i Norge.
Pastor Rieber hevet sin klare stemme mot den voldsomme blåsten og snøsluddet. Han ba en bønn og så talte han – enkelt, ærlig og liketil, et språk som ishavsfolk forstår – om den avdøde som ingen av de tilstedeværende hadde kjent, om hans skjebne, om likheten overfor døden. Det var ord som gikk til hjertet.
Etter at presten hadde kastet tre never jord på kisten og foretatt jordfestelsen, leste han fadervår, og så sluttet høytideligheten med en salme.
Sist en prest forrettet jordfestelse her, var som nevnt i 1932, da Edvard Kristiansen ble begravd. I juli 1930 ble den svenske fangstmannen Sven Olsson gravlagt her og i 1943 kaptein Trond Astrup Viktel. Sistnevnte falt under tysk angrep på Longyearbyen.
Uvisst og utrygt er vårt liv, det er et ord som høver ikke minst i polaregnene. Om morgenen samme dag som begravelsen fant sted, hørtes et kraftig drønn fra fjellet ovenfor kirkegården. Det gikk et ras, men heldigvis stanset steinmassene oppe i skråningen – ellers kunne det lett ha hendt at Longyearbyen ikke lenger hadde hatt noen kirkegård.