av Arne Halvorsen
(Lofotposten 23/12 1960)
Store Norske er et mangfoldig selskap. Man bryter kull det er så, men man driver folkeskole også. Man holder kirurg og sykesøster, tannlæge og pølsemakere, selv munnskjenken er på plass i selskapets private vinmonopol. Og som om ikke dette var nok har man like godt anlagt et kumøkkduftende gårdsbruk oppe i Svalbardisen, med grisetarm og det hele.
Dette er ingen spøk med alvorlige ting. Reis opp i Ishavet og se selv, hvis De ikke tror det, eller rettere sagt, lukt og hør. Øynene har De ikke stor nytte av der oppe i polarnatten. Men gårdsbruket ligger der, solid og fjøsvarmt, med kyr, griser og en døgnvill hane. Det er så bøndene som har byttet ut møkkagreipen med kullhakken får tårer i øynene og hjemlengsel når de går forbi.
Bortsett fra gårdsbestyrer Trygve Pettersen fra Melbu. Han har bare byttet arbeidssted. Nå er det sjette vinteren han bestyrer verdens nest nordligste gårdsbruk – det er et i Ny Ålesund også, men det er langt mindre – men til våren drar han hjem til Melbu og tar fatt på sin egen gård igjen. Da slakter nemlig Store Norske hele polar buskapen og går over til jernku. Og den galskapen får man ikke gårdsbestyrer Pettersen med på.
I år har Pettersen åtte melkekyr på båsen, et par kalver, 250 griser – det startet han i hvert fall med, men besetningen er vel betraktelig desimert i anledning av julen – og et sted mellom 250 og 300 høns. Melken går i første rekke til gamle og syke, grisene skal skaffe fersk svinesteik gjennom en lang polar vinter, og produksjonen i hønsegården er bare ment som en supplering av det anselige egglagret som ble tatt opp fra Norge i høst.
Pettersen bedyrer med hele sin fagkunnskaps tyngde at buskapen ikke tar skade av det nære og unektelig merkbare naboskapet med Nordpolen.
– I fjor hadde jeg ni melkekyr, og de melket gjennomsnittlig 3000 kilo, forteller han. Det er omtrent det samme som en vanlig besetning hjemme i Norge gir. For første gang i Svalbardgårdsbrukets historie hadde vi forøvrig hele buskapen ute på beite i sommer. De vandret ute i dalen her i midnattssol og stortrives. Hønene legger ikke så mange egg som hjemme, og det hele avviker ikke stort fra en vanlig gård i Norge. Husene er varme og gode, særlig grisehuset er bygget ut til toppklasse – man kan ikke få det stort bedre.
– Men nå er det slutt?
– På melkeproduksjonen ja, men grisetarmen skal fortsette og eggproduksjonen skal økes. Naturmelken blir imidlertid i dyreste laget å produsere. Den kommer på mellom kr. 1,90 og 2,15 pr. liter, mens jernkumelken bare kommer på omkring 70 øre. Og det er jo strengt tatt melk det også, selv om det ikke blir det samme som skikkelig melk. Den vispes sammen av smør, skummet melkepulver og vann så noe kunstprodukt er det for så vidt ikke. Men, men …. smaksforskjellen blir omtrent som når en gårdbruker, som er vant til å drikke melk fra eget fjøs, går over til pasteurisert.
– Tilgangen på fôr?
– Vi får opp høy, kraftfôr og forpoteter om høsten. Tidligere har vi fått høy av svært dårlig kvalitet, men i år er det heldigvis førsteklasses. Et år fikk vi imidlertid 30 tonn høy fra Trøndelag – det var så dårlig at vi brant det opp med en gang.
– Og da fikk trønderne gjennomgå?
– Vi fikk i hvert fall nytt og brukbart høy opp pr. omgående. Heldigvis var ikke siste båt gått, ellers hadde vi stått der. Men det er jo fortærende å bli utsatt for slikt på et sted som dette, hvor dyrene er avhengig av virkelig godt høy.
Pettersen er, sin egen herre og mester, sin egen sjef og sin egen gårdsgutt. Han er alene om alt og har følgelig ingen fritidsproblemer. Fôrings- og melketidene er de samme som hjemme i Norge, og den vinterlange polarnatten bringer ingen forandring i buskapens døgnrytme. Bortsett fra hanen, som visstnok skal ha vanskeligheter med å passe tiden. Melkebilen henter klokken åtte om morgenen, og Pettersen stiller i fjøset klokken halv syv enten det sner eller stormer. Det er stupmørkt når han legger seg og stupmørkt når han står opp. Så slipper han i hvert fall å tenke på at han må stå opp med solen.
– Men du må hilse på Sonja, sier han. Du kan ikke gå fra gårds uten å ha hilst på Sonja. Hun er veteran. Nå begynner hun på sjette overvintringen og melker fremdeles 5000 kilo i året. Men nå begynner hun riktignok å bli litt dårlig til bens.
Men Sonja mener åpenbart at adel forplikter, bein eller ikke bein. Hun innstiller høflig jortingen, der hun ligger maveflat i båsen, stolprer seg møysommelig på beina og rauter god dag. Hun er av god familie, og det fremgår da også av melkeregnskapet.
Pettersen har bundet opp samtlige kuhaler i strenger som går ned fra taket. Det ser ut som dyrplageri, men er tvert imot en fornuftig løsning på renholdsproblemet. Nå kan ikke kuene grise seg til ved å daske seg med en skitten og våt hale.
Og borte i en binge for seg selv går to nyfødte kalver og snuser på hverandre over en skillevegg som to nyforlovede over et havegjerde. Den ene, kanskje begge to, tar Pettersen med seg når han drar hjem til Melbu til våren.
Det blir første gang det importeres husdyr fra Svalbard til Norge. Første og siste, for jernkua kalver neppe.