Print Friendly, PDF & Email

Utenfor lov og rett: Advent City 1905-1907

Innledning

Dette heftet er en artikkelsamling basert på dokumentariske beretninger fra gruvebyen Advent City 1905-1907.


I begynnelsen av 1900-tallet ble det foretatt rekke prøvedrifter etter kull i området rundt Adventfjorden. Resultatene viste at området var så rikt på kull at det ville være økonomisk lønnsomt å utnytte kullforekomstene, og etter hvert vokste det opp to gruvebyer på hver side av Adventfjorden.

 På vestsiden etablerte det trøndersk-amerikanske kullselskap (Arctic Coal Company) gruvebyen Longyear City.

På østsiden av fjorden, noen hundre meter oppe i fjellsiden, ble gruvebyen Advent City anlagt av Bergen Spidsbergen Kulgrubekompagni. Men etter at bergenserne hadde inngått en avtale med engelskmenn om kapital til gruvedriften, ble selskapet omdøpt til ”The Spitsbergen Coal and Trading Company” – (det bergensk-engelske kullkompani).

Gruva var bare i drift noen få år: fra 1905 til 1907, ingen virksomhet sesongen 1907-08. Det siste driftsåret var 1908-09.

På den tiden var Spitsbergen et lovløst land. Den eneste loven som fantes, var kullselskapenes rett til å opptre som de selv fant for godt. Arbeidskontrakten kullselskapet hadde inngått med gruvearbeiderne, var av den kategori som må betraktes som en ren slavekontrakt. Blant annet var kontrakten skrevet på engelsk slik at arbeiderne ikke fikk med seg hva kontakten inneholdt. 

 Lederen av kullekspedisjonen var engelskmannen Percy Muschamp som innførte et strengt regime og laget sin egen private lov – Spitsbergen-loven.  Han opptråtte både som anklager og dommer. Det var ikke bare gruvearbeiderne som ble straffet etter ”loven”, også fangstmenn ble utsatt for hans straffeforfølging.

Forholdene i gruvebyen var skandaløse – vilkårlige avskjedigelser og avstraffelser forekom hyppig. I de tilfeller en arbeider ble straffet for en forseelse, måtte han selv betale for fengslingen. I gruvebyen var det ubegrenset tilgang til alkohol, men mangel på proviant. Arbeidslønnen var dårlig og ofte uteble utbetalingen, også behandlingen både friske og syke arbeidere var under hver kritikk. 

Den oppførselen som lederen Muschamp utøvde, vekket etter hvert stor harme, hat og forbitrelse blant gruvearbeiderne. De ville ikke finne seg i å arbeide under hans ledelse og det anarkiet som hersket i gruvesamfunnet. Misnøyen førte til at arbeiderne gikk til streik flere ganger og til slutt gjorde arbeiderne opprør. De forlot tilslutt gruveselskapet og mange kom hjem like pengelense som da de reiste. Gjennom oppropt i avisene skildret de tilstandene i gruvebyen og advarte arbeidssøkende om å ta arbeide hos Spitsbergen Coal and Trading Co. 

  De rettsløse tilstandene på Spitsbergen og spesielt arbeidsforholdene i gruvebyen fikk stor oppmerksomhet både i norske og utenlandske aviser – blant annet i England. De engelske avisene fremstilte saken slik: gruvearbeiderne hadde gått til angrep på briten Muschamp og tok til orde for en internasjonalkontroll over Spitsbergen. Utenriksminiteren Grey tilbakeviste dette kravet. Han mente at engelskmennene selv måtte ta risikoen når de ferdes på øya.

I den norske opinionen ble det fremmet en henstilling til regjeringen om at Norge måtte annektere øya for å få til ordnede forhold. Et slikt krav ble forkastet av regjeringen. I et intervju i den engelske avisa ”The Tribune” i november 1906 uttaler utenriksminister Nansen seg om Spitsbergen-spørsmålet. Nansen forteller: ”En eventuell anneksjon har ingen fordel for Norge! Hvis vi med de andre makters samtykke annekterte Spitsbergen, ville vi bli nødt til å opprettholde orden der. Det ville kreve et vist antall soldater – hvilket ville være kostbart. Dessuten var det store vanskeligheter ved å finne embetsmenn som var villige til å reise dit. Ministeren tvilte ikke på at de gruvekompanier som arbeider der – gjerne ser at Norge annekterer Spitsbergen. Kompaniene har hatt vanskeligheter med arbeiderne og dermed økes selvfølgelig de lovløse tilstander på øyene. Imidlertid var der – uttalte ministeren – ingen sannhet i annekteringsryktene.”

Nansen var avvisende til en norsk annektering, men etter noen år ble anneksjonsplanene reist på nytt, og etter en rekke kompliserte forhandlinger med ulike nasjoner, fikk Norge forvaltningen over øya. Dette innebar at gruvearbeidene ble underkastet norsk lov, og hente støtte til bedring av livsvilkårene hos arbeiderorganisasjonen i Norge.